Mardraum

Det var sånn at Ingri skyldte meg én øl. Jeg drakk mye, mye mer enn det. Dessuten fikk jeg kake. Så, frem til jeg får kjøpt neste runde, se på dette som en slags avbetaling.

Panikken breidde seg, pulsen steig, føtene sprang fortare enn trommestikke. Angst. Slik at pusten vart hemma, slik at kroppen vart nummen. Angst for å døy. Å måtte springe fortare og fortare. Jaga. Blodsmak i munnen. Kjensla av lange kalde fingrar rundt halsen og naken hud mot våt asfalt. Kalde gufs av fortidas løyndomar.

-Shhh, det er berre ein mardraum. Det er ikkje verkeleg.
Sterke armar rundt kroppen, forsiktig risting, varme ord pusta mot nakken. Dyne og ein kjærast rundt kroppen, istaden for gatelys, kalde vegar og regn.
-Det er verkeleg inni meg, sjølv om du ikkje kan sjå det.

Stillheit. Berre lyden av anding og sterke armar rundt brøstet, varme nevar og fingrar som fletta seg saman. Ikkje noko røyrsle, berre lunger som vert fylte av luft og så tømde igjen. Berre ei hand som flytta ei anna nærare eit bankande hjarte under kladsveitt hud. Fordi nokre gongar treng ein ikkje meir enn akkurat det, sjølv om ein treng alt.

-Kan du elske meg, trur du?
Varme ord kviskra mot nakken, mjuke lepper sakte mot huden over pulsåra, sånne merkelege ord.
-Det er det eg gjer akkurat no. Kan du ikkje kjenne det?

Sterke armar så sterkt rundt brystkassa at lungene vert klemd nesten flate. Nasen flattrykt mot gropa der nakke vert rygg, varm anding mot klam hud.