Jeg har i det siste gått rundt med leverbiter i jakkelommen. Og bæsjeposer. Ikke fordi jeg har fått dilla på lever eller bæsjer på tur, men fordi hunden gjør det. Dessuten øver vi oss veldig på å gå pent i bånd, noe som er en direkte prøvelse med en valp som veier like mye som en middels stor runwaymodel.

Men, uansett. Det var ikke det jeg skulle fortelle om

Som seg hør og bør har jeg vært på fyll og fanterier i romjulen. Det var gøy. Tror jeg. Jeg er riktig så sikker på at det var riktig så gøy! Vin og øl og konjakk, småfrekke homoer og hylende jenter, høyhelte sko og korte skjørt. Du vet, den greia der. Og så jakka mi da, så klart.

I taxien på vei til nach (hvem betalte for den, egentlig), var den en som var så sulten. Fryktelig sulten var han, det var nesten så han trodde han skulle dø! (Ser dere hvor dette bærer hen?)
«Jeg har noe i lomma,» sa jeg. «Vil du ha?»
Javisst, det ville han gjerne. Så, ja, da ga jeg ham en bit da. Det likte han veldig godt.
«Hva er det, kan jeg få en til?» spurte han.
«Javisst kan du det, det er hundesnop,» sa jeg.

Nå burde han kanskje blitt litt sur, eller noe.

«De var kjempegode!» sa han, og ville ha flere.

Jeg vurderte om jeg skulle be han gjøre et triks. Gi labb. Ligg. Sitt. Rull rundt.  Men jeg fant ut at det hadde kanskje blitt litt teit.