Dumpa.

Alene. Ensom?

Egentlig ikke. Men singel. Uten de samme fremtidsplanene jeg hadde for noen måneder siden. Uten en å støtte meg til. Uten en å krype inntil. Uten den gode varmen fra en elsket kropp ved siden av meg om kvelden. Uten den gode hånda som stryker meg på ryggen.

Men, bevares, jeg klarer meg vel uten?

Noen ganger varer det ikke. Noen ganger er det ikke liv laga, og man merker ikke før man er etterpåklok at, herregud, dette var faktisk ikke sunt. Jeg trodde aldri jeg skulle være en sånn jente som var i et forhold som tærte på meg, men så var jeg det. Og jeg visste det ikke før etterpå. Ikke før alle venner og familie tok meg til side etterpå, pustet lettet ut, og sa at dette var jammen godt.

Hvorfor sa de ikke noe før?

Redde for å såre, ødelegge, gjøre det verre.

Får man ikke være seg selv, utsletter man seg selv. Litt etter litt, helt umerkbart. Som en stener som slipes ned langs elvebunnen – avslepen, glatt i kantene, formløs, uten karakter. Uten det som opprinnelig var det vakreste av alt. Blir man ikke sett, så slutter man å se. Blir man ikke respektert, slutter man å respektere seg selv. Og blir man fortalt om alt som er galt med en, uten at noen sier i mot, uten at man kan si i mot selv, så tror man kanskje til slutt på det.

Det er forferdelig slitsomt å føle seg så liten, så ubetydelig, og samtidig gjøre alt man kan for at den andre skal ha det bra. Det er forferdelig å føle seg så utilstrekkelig, så tilsidesatt, så lite verdt.

I etterpåklokskapen innser jeg jo at jeg var faktisk ikke utilstrekkelig. Jeg var ikke så lite verd. Jeg var faktisk helt ok.

Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lei meg. Jeg er en erfaring rikere. Og jeg vet hva jeg vil ha, og hva jeg ikke vil ha. Mannen var snill. Han gjorde vel iallfall så godt han kunne. Jeg tror nok ikke han forstod hvor uendelig han såret meg de gangene han gjorde det. På mange måter var det ikke hans feil. Jeg ønsker ham alt godt videre. Og jeg håper så inderlig at han ikke gjør de samme feilene med sin neste kjæreste, for jeg ønsker ingen så vondt.

Det vedrører jo ikke meg lenger, hvordan han har det eller ikke har det, men jeg håper han har det bra.

(Selv om jeg åpenbart mener han har gjort det dummeste i hele sitt liv når han lot meg gå. Herregud, jeg er fantastisk!)

Jeg skal få det bra. Jeg skal ha det fint. Og jeg skal finne en fin mann. Kanskje ikke umiddelbart, men en gang. Og jeg skal få verdens fineste familie. Bare ikke med han.

Det er egentlig okei.

(Jeg håper dere forstår at jeg ikke legger ut så mange detaljer her. Men nå vet dere iallfall grunnen til stillheten den siste måneden!)