Vi skulle ha lab, og i den anledning hadde vi behov for å gå til
anskaffelse av hver vår labfrakk. Vi hørte rykter om at disse kunne
skaffes veldig billig på vaskeriet på Haukeland, og på studentbudsjett
så utvikler man gjerne en forkjærlighet for billige alternativer. Vist
faen skulle labfrakk anskaffes på vaskeriet på Haukeland, siden der
kostet frakkene en sjettedel av det de visstnok kostet på
labfrakkbutikken.
Med friskt mot, og femtilapp i lomma, la jeg ut på ferden opp mot
Haukeland. Jeg gikk altså. På labfrakkjakt. Med femtilapp som mitt
utvalgte våpen. Word of advice, femtilapper suger som våpen.
For det første, vaskeriet på Haukeland har tilsynelatende ingen
inngangsdør. Jeg sier tilsynelatende, for jeg regner jo med at det
finnes en inngangsdør på dette bygget, uten at jeg helt var istand til å
lokalisere den. Men jeg kom meg nå iallfall inn, etter litt om og men.
Jeg så sikkert litt ut som en veldig udyktig spion der jeg gikk frem og
tilbake rundt dette vaskeriet og kikket før jeg fant en port man kunne
bevege seg inn igjennom. Det var altså ikke en dør, men en port. Litt
under og ved siden av sånn på et tilbygg. Men jeg kom meg jo inn.
Og der hadde de sikkert tusenvis av labfrakker! Egentlig tenkte jeg
at det burde jo bare være greit å ta en og forsvinne samme veien som jeg
kom, men ærlig og redelig og anstendig som jeg er, fortsatte jeg
innover til jeg fant en vaskeridame.
Noen gang hørt om det innfløkte korridorsystemet som finnes under bakken på sykehuset?
Men jeg fant en dame til slutt, holdt femtilappen hånda, og spurte
fint om jeg kunne få kjøpe en labfrakk. Hun smattet litt på tyggisen
sin. Og smattet litt til. “Neeeei, det har vi sluttet med,” sa hun.
Faen.
På vei ut igjen, bet jeg meg merke i at det var noe sånt som sikkert
fem hundre labfrakker hengende på et stativ. Jeg hadde litt lyst å ta en
og løpe min vei. Men så var det dette her med det innfløkte
korridorsystemet, da. Om man skal begå et tyveri, kan det være en fordel
å ha sånn noenlunde peiling på fluktruten sin.
Egentlig så tenker jeg at dette hadde vært et tyveri av så liten
verdi at det kunne ha blitt sett på som mer en rampestrek enn en
kriminell handling. På den annen side, så vet man jo aldri. Tenk om jeg
hadde blitt politianmeldt for tyveri på Haukeland Sykehus, da! Huttetu!
Hva hadde skjedd da? Kunne de stengt meg ute på livstid, på grunnlag
av nasking? Jeg føler det kunne blitt noe ugunstig for meg. Jeg tror
ikke min overdrevne, irrasjonelle frykt for kreft hadde avtatt om jeg
hadde vært utestengt fra Helse Vest. På grunn av nasking. Man vet jo
aldri hva som kan skje, og man tenker veldig mye merkelig mens man går
seg litt vill i korridorene under jorden der oppe på Haukeland.
Men jeg kom meg ut, altså. Til slutt. Og jeg gikk derifra helt uten
labfrakk. Det har jeg kjøpt, på ærlig vis, til hele tre hundre kroner på
en arbeidstøybutikk. Tenk!
Og den er merket med navn, adresse og telefonnummer. Jeg kan jo ikke risikere at noen skal finne på å stjele den.