Autocorrect ødelegger livet mitt. Det ødelegger iallfall en hel del meldinger. Her er tre eksempler.

Når man skal unnskylde at man kanskje oppførte seg litt teit da man våknet i en annens seng, og vil skrive noe om at «beklager at jeg var så dust på morgenen» og telefonen klarer å sende avgårde «beklager at jeg var så dust på omsorg» så er det litt misvisende. Kanskje. Selv om det jo var omsorg som kanskje manglet.

Eller når jeg, en søndags formiddag da jeg våknet til mange meldinger fra en som gjerne ville overnatte hos meg, og endelig somlet meg til å svare at jeg hadde nok sovet så det var best han gikk hjem til seg selv. Det mente han også, for han hadde ikke vært i stand til noe som helst, sa han. Og da er det jo normal høflighet å spørre om han er i bedre stand i dag. Ikke, som telefonen min tror, å spørre om han er mer standhaftig! (Det kan tolkes veldig, veldig feil!)

Dessuten, når jeg skulle sende melding til min bror og spør hva han ønsket seg til jul. «Hva ønsker du deg til kuk?» er absolutt ikke det man bør sende sin bror. Men sendte jeg det? Ja, det er klart jeg gjorde.

Dere forstår jo at dette er ødeleggende for meg? Hva er dine verste autokorrektflauser?

Venninner er de jentene som forstår akkurat hva jeg mener når jeg sier at noen ganger så hjelper det med en dose Mr. Darcy om det er noe som er vanskelig. Og som er akkurat like enige i at Mr. Darcy gjør seg best i BBC-versjonen (akk, Colin Firth, be still my heart), men at Mr. Bingly er helt fantastisk i 2005-filmen.

Og så vet de at noen ganger må man bare se på Mansfield Park, selv om man egentlig skal lese til eksamen.

Venninner er de jentene som forstår min frustrasjon over en mann som ikke vet hva dopplereffekten er. Eller myelin, for den del, selv om han -herregud- har helsefaglig utdannelse! Og de gode venninne forstår at jeg liker mannen godt, og vil, ja, fordi han egentlig er fantastisk. Og så forstår de, helt uten at jeg trenger å forklare hvorfor, at jeg ikke vil mer.

Det er de jentene som er helt enige i at støv er djevelens verk, og helt umulig å bli kvitt. De jentene som sier jeg er fin på håret, og at i dag ser rumpen min supersexy ut. Men de beste venninne er de som sier at rumpa mi kanskje ikke ser så fin ut i akkurat den buksen, kanskje jeg heller skulle tatt på en annen?

Venninner er de jentene som overbeviser meg om at mannen er en fjert og en idiot om han ikke liker meg, for, hallo, hvordan kan han ikke?

De jentene man kan tømme kartonger med vin sammen men, snakke om mannearmer og mannerumper, og hvorfor vi liker når menn bærer på oss. Venninner er de jentene som er skjønt enige om at det er helt ok og ganske nødvendig å ligge med han som ser ut som en barskere David Beckham, om man har lyst til det, selv om jeg kanskje ikke vil så mye mer. De jentene som forstår min fascinasjon for tatoverte menn og harde brystkasser. Helst i kombinasjon.

Venninner er de jentene som lar meg gråte og klage og kjefte om ting går skeis. De jentene som rufser til håret mitt og sier jeg trenger litt ekstra lilla øyenskygge før jeg går ut. De jentene som synes det er helt ok at vi ler til at vi nesten tisser på oss, kanskje bare fordi noen sa noe litt rart. De jentene som bare må finne ut hvorfor β-karoten liksom er sunt, selv om vi har lunsjpause, og må slå opp i noen gamle forelesningsnotater for å stille nysgjerrigheten. Det er de jentene som ikke dømmer, samme hva de handler om. De jentene som ikke baksnakker den som ikke er der.

Og så er det de jentene som gir faen i alle faglige ting, men bare synes øl er fantastisk, og at diskusjoner om dating og tafsing er det viktigste i verden. De jentene jeg egentlig ikke har noe annet til felles med en tusen gode minner og en delt barndom, for det er det fineste man kan ha til felles! De som ikke aner hva jeg snakker om når jeg sier at «bryster er en sekundær seksuell karakteristikk», men svarer entusiastisk at mine er veldig fine. De jentene jentene jeg kan fnise med i timesvis, helt uten at vi vet hva vi ler av. Tull og fantestreker.

De jentene som kan banne som sjømenn, men se ut som uskyldige engler samtidig som de snakker om forrige helgs eventyr. De jentene som kan snakke om biologi på verdens mest kyniske måte, men samtidig ha med hjemmebakte boller til alle, bare fordi det er koselig.

Det er de jentene jeg elsker! Og jeg skulle ønske det fantes uendelig mange slike!

Så var det en liten tur innom Rebecca på TBL igjen, da. Det er alltid like hyggelig, men denne gangen var det ingen kjekk unge lege å skue. Det var kanskje like greit, for Rebecca har investigert saken for meg, og den kjekke ungen legen er dessverre opptatt. Kjekke unge menn med respektable yrker er jo ofte det. (Men vi har lov å kikke på dem fordi! Spesielt på venterom som er veldig kjedelige ellers.)

Jeg har vel egentlig allerede fortalt om hva jeg synes om laserbehandling. Jeg liker det. Den svidde lukten var som før, og Rebecca var like hyggelig som alltid.

Når jeg har fortalt venninner om laserbehandlingen, er det spørsmålet jeg får hver gang “er det ikke forferdelig vondt?”. Nei, det er ikke forferdelig vondt. Det er ikke spesielt behagelig, men jeg vil ikke beskrive det som veldig vondt, heller. Det er helt ok. Klarer du voksing, klarer du dette! Voksing minst like vondt. Og må gjøres igjen og igjen. Laser er permanent, det. Det er jo det som er så fint med det!

Det neste spørsmålet som kommer er alltid “koster det ikke fem tusen for hver gang, og så må du gå fem ganger?”. Nei, det koster ikke fem tusen for hver gang. Prisliste finnes her, og det er faktisk ikke så dyrt som mange tror.

Nå kan du dessuten få 20% rabatt på behandlinger om du oppgir “Sukkerspinnet” når du bestiller! 

For mer informasjon om behandlingen kan du lese her. Jeg vil påstå at det ikke er noe skummelt eller spesielt vondt.

Jeg mottar ingen provisjon eller bonus om du bruker navnet mitt når du bestiller. Det er du som får hele rabatten! Min egen behandling er dog kostnadsfri for meg.

1. Jeg skal ikke ha adventskalender her på bloggen, jeg skal lese til eksamen.
2. Jeg skulle ønske noen ville gi meg en adventskalender, gjerne med sjokolade.
3. Om noen vil være ekstra greie med meg, gi meg en ølkalender. En ølkasse med forskjellige ølsorter pakket fint inn og nummerert etter dag. Liste over favorittøl oppgis på forespørsel (hint:blond).
4. Ellers kan jeg bare få en gave hver dag. Åpen for forslag her, altså.
5. Selv om det ikke blir adventskalender her på bloggen, så kommer til å komme en overraskelse eller to. Rabattkode! Sweet! Følg med!
6. Skal alle dere movember-menn barbere dere i morgen, eller kjører dere på med adventsbart, også?
7. Dere ser ut som pornostjerner, politimenn fra 70-tallet eller Richard fra Friends, hele gjengen!
8. Det er veldig morsomt, men ikke spesielt sexy. Bare nevner det.
9. Enkelte aktiviteter utgår med bart. Bare nevner det, også.
10. Jeg har fått en koffert med mat fra min mor som måtte tømme frysen før julehandelen. En koffert. Full. Hvordan skal jeg klare spise alt dette? Eller tilberede det, for den del? Svinesteik, liksom?
11. Jeg er litt forkjølet, så hiver innpå klementiner, appelsinjuice og vitaminer, og innbiller meg det hjelper. Jeg har på ingen måte tid til å bli syk.
12. Det regner noe helt forjævlig ute.
13. Jeg skal på date, vurderer regnbukse.
14. Jeg liker ikke pepperkaker.
15. Eller juletrær.
16. Jeg er ikke spesielt julete av meg. Men liker godt alt godteriet som følger med.
17. Jeg har ikke tent adventslys, men jeg tenner stearinlys stort sett hele året.
18. Jeg eier ikke en eneste julepynt-ting, selv om det finnes en stk. pyntenisse jeg er litt glad i.
19. Den røde julebrusen er veldig god!
20. Jeg ser frem til juleferie. Det vil si, jeg ser frem til fri. Jeg gir litt faen i juleselskap og sånn.
21. Noe sier meg at jeg må kjøpe julegaver. Jeg har laget en liste, og bestemt meg for at fire personer får gave av meg i år.
22. Budsjettet mitt er begrenset, mulig jeg må strikke gavene. Det har jeg ikke tid til.
23. Å strikke sokker til menn med store bein er litt som å strikke ski. UENDELIG LANGE!
24. Gledelig advent da, dere!

..blogginnlegg:
en. to. tre.

..godis:
nybakt loff med brunost. helt sant.

..sms-samtale: NB: NOT SAFE FOR WORK! (og egentlig minst favoritt)“Skal vi ha sex i kveld?”
“Nei.”
“Det er sikkert lenge siden du hadde sex sist. Jeg kommer innom senere!”
“Ser jeg ut som jeg har tid til sånt? Srsly!”
“Det tar ikke så lang tid.”
“Gidder ikke dusje, har ikke barberhøvel, ser ut som en varulv.”
“Ok. Da blir det ikke noe slikking, kun pulings.”
“NEI!”
“Men.. VI HAR PULT FØR!”
“Jeg VET det!”

Når han ikke gir seg når man sier “ser ut som en varulv”, så er vel det en form for standhaftighet, det også. Det pleier faktisk få selv de mest standhaftige til å melde avbud.

..klipp:
fin!

Jeg kan vel bare annonsere med en gang at denne spalten sannsynligvis ikke dukker opp neste fredag. Travelt, travelt, travelt. Dessuten er jeg så forvirret for tiden at jeg vet sjelden hvordan dag det er, jeg kommer sannsynligvis til å glemme at det er fredag.

Ha en fin fredagskveld!

Jeg tror kanskje jeg er enig i Slike Jenters teori om menn som er boomeranger. For de er jo det. Sms-inboxen på telefonen min har akkurat bekreftet teorien.

Til og med menn som selv tar initiativ til å forsvinne ut av livet mitt, de dukker opp igjen. Når man venter det aller minst.

Georg, vet dere. Selvsagt han. Hadde det vært noen andre hadde jeg sikkert ikke brydd meg. Men så var det ham, og hjertet hamrer i brystet så det nesten synes på utsiden. Akkurat når jeg tror jeg er over ham, når en annen har invitert meg med på noe gøy, så sender han en melding. En intetsigende melding som betyr ingenting, men som bringer tilbake alt. Jeg vet jo hva han vil, sånn om jeg tenker litt kynisk. Samtidig har jeg ingen anelse.

Så jeg spør. Jeg spør hvorfor i allverden han sender melding til meg og spør hvordan det står til. Og så blir teorien om det mannlige ego bekreftet akkurat like mye som teorien om mannlige boomeranger. Joda, egoet finnes også, for han blir riktig så fornærmet.

Men så kommer det frem hva han vil. Han vil det, selvsagt. Selvsagt vil han det. Jeg svarer ikke på det, men kjenner at hjertet dunker. Jeg vet ikke om jeg er sint eller om jeg er nervøs. Kanskje jeg faktisk er lei meg. Jeg vet ikke, jeg er ikke så veldig flink med følelser. Dessuten kjennes det ut som hjertet forsøker å banke alle følelser ut av kroppen uansett.

Han vil så gjerne ha en MMS. Og jeg kjenner faktisk at jeg blir litt skuffet.

Og så sier jeg at nei, selvsagt kan du ikke det om du ikke det, du som ikke vil ha noe med meg å gjøre ellers. Og så kommer den meldingen som roer ned hjertets løpske banking, og heller får alt til å kjennes litt sårt. “Nei, jeg forstår det.”

Den mannen jeg har verdens fineste minner med, som jeg har vært nærmest av alle, vil ikke ha noe med meg å gjøre. Han vil bare ha et suspekt bilde på mms. Så jeg føler meg litt dum. Og jeg blir litt lei meg. Ikke fordi det er over, men fordi det betydde så uendelig mye mer for meg enn for ham. Og jeg blir litt sint, fordi han tror det er greit å spørre om slike ting. Jeg blir litt forvirret, når det virker som han tror jeg har villet bli sammen, og fortsatt vil ha ham, i det hele tatt. Mest av alt blir jeg sint på meg selv som faktisk har brydd meg så mye om denne mannen, for jeg er litt usikker på om han vet at jeg er en hel person akkurat nå.

Jævla boomerang!

Ok, så ser jeg kanskje ikke helt behovet for ting som silikonpupper, men hårfjerning derimot… Ja, det poenget ser jeg! Det er jo egentlig bare tidsbesparende, og i lengden kanskje til og med økonomisk, å gjøre det permanent. Praktisk, altså, og på ingen måte snakk om kirurgi eller fremmedlegemer operert inn i kroppen.

Istedet for å løpe rundt med pinsett i hånden, og bruke penger på voks og barberhøvler, kan man fjerne det en gang for alle. Praktisk!

Så jeg tok turen tilbake til Total Body Laser, for andre behandling av mine superfeminine hakehår.

TBL er på Bønes, så jeg måtte ta buss. Bussrutene gjennomgikk jo tydeligvis en revolusjon på mandag, så nå kunne jeg ikke ta buss nummer 5 fra Bystasjonen. Neida, jeg måtte ta buss nummer 15 fra Industrihuset på Møhlenpris. Men buss nummer 15 brukte betydelig kortere tid enn buss nummer 5, tror jeg, så jeg var fremme lenge før jeg skulle.

Venterom. Yey!

Egentlig var venterommet ganske ok. Det gikk en ung kjekk mann og spankulerte frem og tilbake ved skranken der. Var han en ung kjekk lege? Var han singel? Liker han studiner? Jeg vet ikke! Jeg burde strengt tatt ha spurt, men det hadde kanskje ikke vært så veldig passende. Dessuten er aldri sånne kjekke unge menn ledige, spesielt ikke om de har respektable yrker med utdanning innenfor anatomi. Så jeg smugtittet bare litt på ham. Noe som sikkert var like greit, siden jeg så ut som en drukna, sminkeløs katt. (Jeg tenkte jeg burde kanskje spurt Rebecca om flere detaljer om denne kjekke unge mannen, men så gjorde jeg ikke det.)

Dessuten satt det en litt eldre herre på venterommet og nynnet med til melodien på radioen. Det var jo helt sikkert veldig koselig.

Selve behandlingen gikk raskt og smertefritt. Jeg kan si at det har allerede hatt god effekt, selv om jeg bare har hatt én behandling tidligere. Jeg har klippet hårene ned med saks, og gjort det sjeldnere en jeg nappet med pinsett før. Jeg regner med det blir så godt som helt borte etter ferdig behandling! Når jeg blir voksen og arbeidstaker i et respektabelt (og forhåpentligvis velbetalt) yrke, skal jeg gjøre dette på hele kroppen! Iallefall på leggene. For det fungerer tydeligvis så bra som reklamen sier, noe som er en hyggelig overraskelse!

(Jeg får dette av TBL mot å skrive om det her på bloggen. Men prisliste finnes på her, om du lurte på priser. Jeg er faktisk postivt overrasket over hvor godt det ser ut til å virke. Og jeg kommer nok til å benytte meg av laser på kroppen når jeg ikke lenger er student men i betalt arbeid. Jeg har dessuten anbefalt behandlingen til min mor, som ikke har noen anelse om at jeg har en blogg, og som lurer på hvordan jeg har finansiert det hele. Noe som har ført til et ørlite forklaringsproblem.

Jeg mottar ingen penger for å skrive om det..)

Folk spør meg ofte om jeg egentlig er seksti eller åtti år gammel. Det er jeg altså ikke, og jeg tror egentlig ikke jeg ser spesielt gammel ut, heller. Men folk rister stadig vekk på hodet og spør om jeg egentlig er en pensjonist. Eller en åttiåring. Eller om jeg er seksti år i hodet.

Noen ganger på grunn av ting jeg spiser…

Erter. Jeg tror jeg har nevnt før at jeg er over gjennomsnittlig glad i erter. Skal man ha grønnsaker til middag, er frossenerter helt genialt. Hermetiske erter er dritgodt (og billig)! Ertestuing er kanskje noe av det beste som finnes.

Krokanrull. Ja. Har du sug etter snop og sjokolade, er det ingenting som stiller suget like fort og tilfredsstillende som krokanrull. Selv om den inneholder noe slikt som 500 kalorier eller noe (jeg har lest på pakken!). Krokanis er også veldig godt.

Semulegrynsgrøt. Med sukker og kanel. Eller, enda bedre: hjemmelaget semulegrynspudding med bringebærsaus.

Betasuppe. Som navnet sier, suppe med biter. Salt og herlig.

Kokt kål. Nykål kokt i lettsaltet vann? Fantastisk godt! Passer til det meste, ikke bare fårikål. Fårikål er forresten også helt suverent

Eller på grunn av hva jeg har på meg. Oldemorsokker er jo, for eksempel, alltid like populært. Det samme er nok hjemmestrikkede sokker, som helt ærlig talt er en velsignelse for oss jenter med kalde føtter. Jeg er til og med i besittelse av nok strikkekunskap til å kunne strikke selv, om jeg noensinne skulle finne på å ha tid til det. Jeg har lyst på disse da, kaldt som faen votter!

Han var egentlig ganske grei. Jeg fikk bare ikke til å fokusere på det. Det er mulig jeg er ekstremt irritabel og asosial, men jeg fikk det virkelig ikke til. Han hadde med øl (i en DinSko-pose, av alle ting) og godt humør. Ganske pen er han, til og med. På bilder, altså. Han er veldig pen når man titter på bildene hans på facebook, og så glemmer man litt hvordan det er på ordentlig.

Han hadde med øl, og vi pratet og lo. Han kom litt tidlig, så jeg hadde kun rukket å ta mascara på ett øye, noe som sikkert var uhyre morsomt for ham. Ikke for meg. Men etter at mascaraen kom på det andre øyet også, gikk alt så meget bedre. Jeg fikk øl og en god samtale. Litt full ble jeg også. Du vet, sånn herlig brisen der alkoholen akkurat har begynt og virke og man kjenner at dette blir bra.

Men så begynte det, som jeg glemmer at det gjør med denne mannen. Han pratet om jobben sin. Jobb, jobb, jobb. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. Ikke at jeg har noe imot å prate om jobb med folk, men noen ganger kan det bli litt mye. Dessuten blir det fort litt slitsomt når han kun kan prate om hva alle andre gjør feil, og han gjør rett, og hvordan verden egentlig burde vært. Han snakket om hvordan noen mennesker (jenter) ikke liker å tenke, derfor liker de ikke filmer av Lars von Trier. Samtidig som han fikk litt bredere skuldre, på en måte, litt kink i nakken og et fornøyd glis om munnen. Selvtilfreds, selvtilfreds, selvtilfreds.

Det var det med å ikke være så fordomsfull og dømme folk, tenkte jeg litt for meg selv, gi fyren en sjanse. Det gikk bare ikke. For det fortsatte med Jobb, jobb, jobb. Selvtilfreds, selvtilfreds, selvtilfreds. Og så var det noe med måten han gikk på og stod på, til og med det virket så selvtilfreds. Og noe med det han sa om at om jeg hadde vært på hans arbeidsplass, ja da burde jeg aldri følt meg trygg for faglige spørsmål fra ham. Det var egentlig litt irriterende, og jeg fikk lyst å prate med hvem som helst som ikke var akkurat han jeg pratet med.

Så når han sa han var invitert på en fest, men ikke viste om jeg kunne være med, sa jeg at det var helt greit. Snill som jeg er, og så videre. Go have fun. Go figure.