Det har skjedd noe grusomt, noe helt forferdelig. Det værst tenkelige har hendt, det som aldri hender, ikke engang med alle andre. Jeg er ikke død, jeg lever. Men jeg er sliten. Jeg er forferdelig sliten

Hva har hendt? Det kan jeg ikke si. Det vil jeg ikke fortelle. Jeg har ikke kjærlighetssorg. Jeg har ikke økonomiske vansker. Jeg lever, og jeg får ikke varige mén. Kanskje blir jeg ikke den samme på innsiden, jeg har en erfaring jeg så sårt gjerne skulle vært foruten. Men det kommer aldri til å synes på utsiden, annet enn sorte ringer under øynene og tårevåte kinn.

Jeg har vært på en runddans i krisehjelp, hos lege, hos psykolog.

Jeg har vært full som faen, jeg har kjeftet, jeg har vært søvnløs. Jeg har nesten besvimt av utmattelse.

Kanskje har jeg vært sykmeldt fra bloggen, fra sosiale medier den siste tiden. Det føles som jeg har vært sykmeldt fra livet i noen uker.

Men jeg har det greit. Jeg lever. Og jeg har mye å fortelle dere! (Det blir gøy, jeg lover!)

Oslo, her er jeg!

Og så har jeg flyttet til Oslo. Jeg kom i hus i helgen, og har brukt dagene på å flytte inn, gå på en hagefest hos naboen og høre på lyn og torden. Nå gjenstår alt det andre. Og jeg må innrømme det, jeg kan virkelig ikke Oslo.

Hvor ER egentlig Blindern? Hvordan får man seg en deltidsjobb, som ikke er telefonsalg? Hvor er de hyggelige pubene med billig øl? Hvor spiser man god og rimelig sushi? Hvor spiser man dyr og ekstravagant sushi? Hvordan blir man kjent med de innfødte? Hvor er alle de kule butikkene? Herregud, hvordan finner jeg frem uten å gå meg vill? Hvor er det fint å gå tur? Hvor går man for å kikke på pene menn, eller hvor drikker man øl for å flørte? Hvilken frisører er flinke? Går t-banen om natten når jeg skal hjem fra byen, er det nattakst?

Jeg aner ikke.

Det er helt åpenbart at jeg trenger Oslotips!

Det er egentlig ikke så skummelt å være singel. Det er skremmende uskummelt, egentlig. Det er fint og befriende og ensomt og rart og fantastisk på en gang.

For jeg savner ham ikke. Jeg er helt forundret over hvor lite jeg savner ham. Kanskje han bare var blitt en vane, en trygghet. Jeg vet ikke. Jeg tror nok det var en trygghet i det å være to, men paradoksalt nok føler jeg meg tryggere nå som jeg er én. Det er fint å være én. Det er fint å være meg.

Meg.

Det er eventyrlig trygt å kunne være meg selv, helt på ordentlig, akkurat sånn som jeg er.

Hvem skulle tro at jeg var en sånn jente som var i et forhold der jeg rett og slett utslettet meg selv? Jeg var jo superkvinnen, supersterk, superselvstendig, super, super, super. Helt til jeg ikke var det lenger. Helt til jeg var den jenta som gjemte meg på badet for å gråte, som hulket når Mannen hadde sovnet. Jeg var jo den jenta som sa akkurat hva jeg mente, helt uten filter, helt til jeg gikk rundt på eggeskall og ikke turte si noen ting.  Jeg var superfornøyd og skulle erobre verden på strak arm, helt til jeg måtte gjøre alt i min makt for å være god nok.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være den jenta. Men jeg var det. Det tok litt tid før jeg forstod det, jeg trengte at familie, venner, kolleger og legen min fortalte meg at dette hadde ikke vært sunt. Nå vet jeg.

Mannen var nok aldri slem mot meg. Ikke som han visste om, iallefall. Han gjorde nok aldri noe med den intensjon om å såre meg. Han har nok ikke psykopatisk eller personlighetsforstyrret ben i kroppen. Men han tok ikke min side, han beskyttet meg ikke, ha sa ikke at jeg var god nok. Han sa ikke «hør her, jeg er glad i henne, hun er god nok«, når det var viktigst. Han lot angrep på meg gå upåaktet hen, som om det var sannhet i falske og konstruerte beskyldninger. Han oppførte seg som om nedrakking og baksnakking av meg var greit.

Når noen du er glad i gjør det, begynner man å tro det er greit. Og om det er greit, så er det kanskje sant?

Jeg ønsker ham alt godt videre i livet. Jeg håper han tar bedre vare på sin neste kjæreste. Jeg håper han holder rundt henne, og sier hun er god nok. Jeg håper han beskytter henne. Mest av alt håper jeg han forstår at det ikke er greit å rakke ned på andre mennesker på en sånn mate som jeg ble rakket ned på.

Når vi hadde det bra, var det bra. Det var fint. Men så hadde vi det ikke bra lenger. Og nå er det over. Jeg er ikke bitter. Jeg var sint en periode, men nå er jeg ikke det. Jeg var ikke sint på at det ble slutt, jeg var sint på så mye annet. Men sinne går over, og så sitter man igjen og er en erfaring rikere.

Man vet så mye bedre hva man ønsker seg. Og hva man ikke kan aksepetere. Jeg vet at jeg aldri kan eller vil akseptere noen som ikke vil prioritere meg, være glad i meg som jeg er, eller ta min side om noen er slemme mot meg.

Lykke til videre i livet, eks-kjæresten. Jeg håper du har det bra. Det har jeg. Jeg håper du har kommet over meg like greit som jeg har kommet over deg. Jeg vet ikke om jeg håper du har like ren samvittighet som meg, for det er et par ting du burde skamme deg over. Men jeg håper ikke samvittigheten gnager i deg altfor lenge. Kanskje frem til sommeren. Jeg tenker vi er skuls da.

Jeg var virkelig glad i deg. Men det gikk over en gang i høst, helt uten at jeg merket det.

Dumpa.

Alene. Ensom?

Egentlig ikke. Men singel. Uten de samme fremtidsplanene jeg hadde for noen måneder siden. Uten en å støtte meg til. Uten en å krype inntil. Uten den gode varmen fra en elsket kropp ved siden av meg om kvelden. Uten den gode hånda som stryker meg på ryggen.

Men, bevares, jeg klarer meg vel uten?

Noen ganger varer det ikke. Noen ganger er det ikke liv laga, og man merker ikke før man er etterpåklok at, herregud, dette var faktisk ikke sunt. Jeg trodde aldri jeg skulle være en sånn jente som var i et forhold som tærte på meg, men så var jeg det. Og jeg visste det ikke før etterpå. Ikke før alle venner og familie tok meg til side etterpå, pustet lettet ut, og sa at dette var jammen godt.

Hvorfor sa de ikke noe før?

Redde for å såre, ødelegge, gjøre det verre.

Får man ikke være seg selv, utsletter man seg selv. Litt etter litt, helt umerkbart. Som en stener som slipes ned langs elvebunnen – avslepen, glatt i kantene, formløs, uten karakter. Uten det som opprinnelig var det vakreste av alt. Blir man ikke sett, så slutter man å se. Blir man ikke respektert, slutter man å respektere seg selv. Og blir man fortalt om alt som er galt med en, uten at noen sier i mot, uten at man kan si i mot selv, så tror man kanskje til slutt på det.

Det er forferdelig slitsomt å føle seg så liten, så ubetydelig, og samtidig gjøre alt man kan for at den andre skal ha det bra. Det er forferdelig å føle seg så utilstrekkelig, så tilsidesatt, så lite verdt.

I etterpåklokskapen innser jeg jo at jeg var faktisk ikke utilstrekkelig. Jeg var ikke så lite verd. Jeg var faktisk helt ok.

Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lei meg. Jeg er en erfaring rikere. Og jeg vet hva jeg vil ha, og hva jeg ikke vil ha. Mannen var snill. Han gjorde vel iallfall så godt han kunne. Jeg tror nok ikke han forstod hvor uendelig han såret meg de gangene han gjorde det. På mange måter var det ikke hans feil. Jeg ønsker ham alt godt videre. Og jeg håper så inderlig at han ikke gjør de samme feilene med sin neste kjæreste, for jeg ønsker ingen så vondt.

Det vedrører jo ikke meg lenger, hvordan han har det eller ikke har det, men jeg håper han har det bra.

(Selv om jeg åpenbart mener han har gjort det dummeste i hele sitt liv når han lot meg gå. Herregud, jeg er fantastisk!)

Jeg skal få det bra. Jeg skal ha det fint. Og jeg skal finne en fin mann. Kanskje ikke umiddelbart, men en gang. Og jeg skal få verdens fineste familie. Bare ikke med han.

Det er egentlig okei.

(Jeg håper dere forstår at jeg ikke legger ut så mange detaljer her. Men nå vet dere iallfall grunnen til stillheten den siste måneden!)

Hei, her er jeg!

For Studinen er ikke død! Det har bare vært en virvelvind av hendelser og tidkrevende og mentalt krevende saker som har skjedd. Ja, og så forelskelse, da. Og galskap. Og litt studering innimellom. Dere vet hur det går.

Her er jeg igjen. Jeg har savnet dere!

Jeg var så heldig at jeg fikk være med roadmagazine på festival på Garage. Jeg skulle være presse, må vite. (Neida, jeg skulle fjase og drikke billig øl. Det var dét jeg skulle. Vi vet jo at jeg ikke klarer skrive noe seriøst og/eller objektivt. Eller fotografere. Så jeg skulle drikke øl. Det er jeg faktisk ganske flink til! Jeg skulle kikke på kjekke menn, og de andre skulle fotografere. Jeg likte denne ordningen)

Egentlig skulle jeg få et bilde jeg kunne legge ut her også, sånn til dere alles beskuelse, men det har jeg ikke fått. Skitt au!

Det begynte på onsdag, men da gadd ikke jeg begynne. Jeg var opptatt med å lære en gammel hund nye triks. (Dette er helt sant, og ikke et ordtak. Hunden er forresten ikke så gammel, bare litt sjarmerende dum. Elsker hunden!) Men, uansett. Jeg begynte på torsdagen. Og jeg hadde blitt lovet bra musikk, kjekke menn og god stemning.

Hørte jeg noen sa “LURTE DEG”?

Musikken var jo, ja.. Vi sier ikke mer om det. (Noen var flinke. Noen var søte. De fleste var små.) Og jeg så ikke en eneste kjekk mann! Det var ikke så mange mennesker der, da. Og de fleste var vel langt fra det vanlige klientellet på Garage. Jeg mener, var det barn? Eller dverger? Pygmeer?

Uansett. Jeg gikk hjem.

Fredagen ble alt så meget bedre. Mennesker! Med normal størrelse! Musikk som var bra! Det var gøy. Men ikke så mange kjekke menn. Eller, det var det sikkert, men de fleste hadde medbragt dame. Og jeg hadde store planer for lørdagen.

Bare så dere vet det, så tok roadmagazine noen kjempekule bilder!

På lørdagen stakk jeg av for å kikke på sjøkrigsskolegutta på fest hos en venninne. Dette finnes det ikke bilder av. Heldigvis. Og så gikk vi på byen. Det finnes ikke noen bilder av det heller. Heldigvis. Og så ble jeg med en kamerat på nach, og takk gud og lov for at det ikke finnes bilder av at jeg våknet der neste morgen. 

Jeg har den siste uken utviklet en pitteliten nevrose. Jeg kaller den kattedamenevrose, for jeg er nemlig ganske redd for å bli en sånn kattedame. Du vet, en sånn som ikke har klart å få seg en mann, som går rundt i en gammel kåpe og bare passer alle de tyve kattene sine.

Det var en sånn dame i gata mi da jeg var liten. Hun hadde alltid på seg en gammel og veldig formløs trenchcoat, fotformsko og hatt. Og, du vet, sånne blå krøller som gamle damer noen gang har. Det er leggevannet, det har jeg fått fortalt. Men de går altså rundt med blå krøller og ser litt spesielle ut. Dessuten gikk denne kattedamen alltid rundt og lette etter en eller annen katt. Og hun kokte fisk til dem hver dag.

Og alt det, bare fordi hun sikkert ikke hadde klart skaffe seg en mann!

Jeg tror det sier seg selv at jeg ikke har lyst å bli kattedame. Mest av alt fordi jeg har mer lyst på en mann enn fotformsko og formløs trenchcoat. Og litt fordi jeg ikke er så glad i katter. (Jeg er sikker på at om de hadde vært store nok, hadde de prøvd å spise meg. Da hadde de kommet etter meg og bare jafs Jafs JAFS! Overbevist, er jeg!)

Altså. Nå er det sånn at (jeg antar at) jeg har blitt dumpa. Og jeg har kommet til den slutningen at menn bare ikke liker meg. Derfor er jeg overbevist om at jeg blir nødt til å bli kattedame, og det har jeg virkelig ikke lyst til. Dette er skummelt!

Kattedamenevrose!

Faen.