Kategoriarkiv: Artige

Artige, Engasjert, På ville veier

Om jurister og vegtrafikkloven

Har jeg fortalt dere om Skattedirektoratet? Jeg tror ikke jeg har det. Det er egentlig ikke så veldig mye å fortelle (joda, det er det), men nå skal dere høre.

Skattedirektoratet er en mann som jobber i… Han jobber i et direktorat. Du kan sikkert gjette hvilket. Og noen ganger, så har det seg sånn at jeg overnatter hos denne mannen. (Og for dere som brenner inne med spørsmålet om jeg blir rævkjørt av Skattedirektoratet, så er svaret nei.) Jeg synes denne tilfeldige overnattingen når det passer meg er en fin ordning, bortsett fra når vi tar taxi hjem sammen.

Samtalen i taxien hjem er alltid den samme, og jeg blir alltid like sur. Mest på at han blir sur, men også på hans idiotiske tolkning av vegtrafikkloven. Han innbiller seg nemlig at sikkerhetsbelte kun trengs på motorveien, og iallfall ikke når man kjører rundt i Oslo sentrum i taxi. Jeg er selvsagt dypt uening, og mener at man alltid skal ha det på.

Herregud, man kan dø uten!

Han liker ikke at jeg poengterer dette. Han blir faktisk litt irritert.

Spesielt når han er mest opptatt av å stryke meg på låret, og jeg begynner en engasjert og irritert leksjon om fysikk, fart, bilens masse, friksjon, bremselengde og hvor hardt bilen kan kræsje, selv i lave hastigheter. (Her pleier også taxisjåførene å få se rart på meg i speilet.) Enda mer irritert blir mannen når jeg begynner å snakke om skader man kan pådra seg i en bilulykke. (Her pleier han å dra til seg hånden, og sitte mutt på sin side resten av turen.)

Og fortsatt dere, nekter han å ta på seg sikkerhetsbeltet!

Så kjære UP. Stopp gjerne taxier med skattejurister i, og gi dem bot for manglende sikkerhetsbelte! Det hadde jeg satt enormt stor pris på!

Artige, På ville veier

Vinkjelleren

Jeg bor i Oslo. På Vestkanten. Fordi jeg har en kompis som har et hus. Eller en villa, som det heter her i byen. Dette huset er såpass stort, at det er mer en nokk plass til at jeg flyttet inn uten at det plager noen.

Dette huset har dessuten en vinkjeller. Jeg tuller ikke. En vinkjeller. Med vin i.

Jeg og husvertens unge, vakre kjæreste var alene hjemme. Med vin. Som vi hadde kjøpt selv, faktisk. Husverten skulle ikke være hjemme, men ytret et ønske om å vise oss hvilke vinflasker vi kunne ta fra vinkjelleren dersom det skulle begynne å skorte på vår egeninnkjøpte vin.

Neiheinei, vi hadde mer enn nok!

DET HADDE VI VEL IKKE!

Selvsagt måtte vi en runde i vinkjelleren. Uten å ane hva vi kunne ta eller ikke ta. Så vi tok en som så veldig uskyldig og lite viktig ut. En hvitvin, som var veldig god. Spesielt når vi allerede hadde tømt noen billige vinflasker fra før av. Og vi sendte fornøyd melding til husverten at vi hadde tatt en veldig uskyldig flaske vin, at den var dritgod, og nå var vi fulle og fine.

Han ble litt… eh. Irritert.

Det viste seg nemlig at vi hadde tatt en kjempedyr årgangsvin.

Faen. Det kan også vise seg at noen har mistet tilgang til husvertens vinkjeller.

Artige, Observasjoner

Oslodager

Oslo er travelt, altså! Jeg har stresset med overflytting fra UiB til UiO, som gikk skeis på grunn av papirer og frister og udugelighet. Så nå går jeg her på vent da, til januar. Og da begynte jobbjakten. Jobbjakt er tidkrevende greier. Spesielt om man er som meg, og det ikke frister å søke på jobber som telefonselger. Eller avisbud med bil.

Ærlig talt.

Men jeg fikk meg jo jobb da. En god en, til og med. Bedre betalt enn avisbud med bil og telefonselger tilsammen, regner jeg med.

Så nå, som alt dette er i boks, og jeg har lært meg hvordan jeg navigerer meg til og fra (retningssans, hallo?), hvordan Oslo funker og litt sånn, så har jeg det faktisk ganske bra!

Jeg har dog gjort meg noen observasjoner her i storbyen:

Barn i Oslo er tydeligvis aldri på skolen – de er på t-banen. Spesielt når jeg tar den hjem etter en slitsom nattevakt. De er bråkete og livlige, slik barn ofte er. Det vil si, irriterende, når man har jobbet i 13 timer. Veldig, veldig irriterende.

Seriøse jurister fra respektable departmenter puler som faen.

Kommer man 10 sekunder for sent til siste t-banen hjem, må man betale 250 kroner til taximannen. Taximenn med gebrokken norsk synes jeg virker særs eksotisk, siden jeg ikke snakker oslodialekt.

Det er ikke slik at det alltid regner på Vestlandet, og alltid er sol i Oslo. Det regner faktisk overraskende mye i Oslo. Det har iallfall regner hver gang jeg har sjekket yr for opplett, vasket klær og hengt ut klesvasken. Det er åpenbart at jeg har en klesvaskforbannelse hvilende over meg.

Man kaller eneboliger for villaer. Der jeg kommer fra, kaller vi det hus.

Jeg tiltrekker meg jomfrugutter som venter på den rette. Disse setter ikke pris på forslag om å pule i buskene.

Pronomen og detarminativ er vanskelig. Hvem bil, hvem butikk, dems hus, henne er glad. Jeg antar at dette har en sammenheng med at skolebarn i Oslo er på t-banen og bråker i skoletiden.

Artige, På ville veier, Uncategorized

Svensken…

Svensken. Har jeg fortalt dere om svensken? Nei, jeg har ikke det! Gudhjelpes.

Jeg har prøvd meg på Svensken siden februar (med et lite opphold nå som jeg hadde en sommerromanse). Det er ikke en partysvenske, snarere en doktorgradsvenske. Denne kategorien er litt annerledes enn partysvenskene, men visse likheter finnes jo. Som partysvensker er doktorgradsvensker ofte kjekke, snakker svensk og er hyggelige mennesker. Og, du vet. Det der med å være høy, kjekk, veltrent, blond og ha digg rumpe. Litt som Alexander Skarsgård.

Men, i motsetning til partysvensker, og muligens litt som Alexander Skarsgård, er doktorgradsvensker vanskelige å få til sengs!

Jeg regner jo med at han har en penis, og at denne noen ganger brukes. Jeg vet at iallfall partysvensker har peniser, som ofte er flittig brukt. Jeg regner med dette også er av de likhetene som finnes mellom partysvensker og doktorgradsvensker. At de har en penis, altså, som de liker å bruke.

Doktorgradsvensken har forøvrig følgende ting å utsette på meg som kvinne: Jeg veier et par kilo for mye, ikke er flink nok med mascara og at jeg burde vasket leiligheten min.  Det er åpenbart at jeg ikke er en spesielt kvinnelig kvinne. Jeg er en mascaraløs, tjukk slask, altså.

Neida, jeg er ikke det. Men kresne doktorgradsvensker er kresne dyr.

Men bare vent, jeg gir ikke opp så lett! Jeg skal nok oppdatere dere når doktorgradsvensken innser jeg er en kul, vakker, åsåm kvinne!

Artige

Only a ginger…

Jeg var helt sikker på at jeg hadde fortalt dere om gingeren, men jeg finner ikke innlegget igjen. (Jada, jeg vat at only a ginger can call another ginger ginger.) Han rødhårede var forsåvidt ganske pen, og jeg har ingenting imot gingers. (Noen er til og med være sexy som faen. (Jeg tenker selvsagt på Mr. Bingley og Dr. Owen Hunt) Men, uansett. Poenget med denne gingeren, og det morsomme her, er at de ofte har særdeles lys hud. 

Så. Ta et alkoholpåvirket sukkerspinn, en noenlunde lydig ginger, og en selvbruningskrem. 

Ser dere hvor jeg vil hen?

Vi hadde nach. Bare vi to, alene sammen på soverommet. Det gikk jo som det måtte gå, selvsagt. Jeg fant frem selvbruningskrem.

Det sier seg selv at når man har et helt hvitt lerret, at man får lyst å male på det! Jeg får iallfall det. Og lydige gingere er fine hvite lerreter, bleike som de er. Derfor faller det seg helt naturlig å sette seg skrevs over en ginger, med en selvbruningskrem i neven, og male supermannlogoen på brystkassen hans. (At han muligens hadde sett for seg andre aktiviteter denne natten da han absolutt ville være med meg hjem, sier historien ingenting om.)

Greia med bleike gingere og selvbruningskrem, er at det blir gående rundt med supermannlogo på brystet i ukesvis. Ikke så gøy for gingeren. Veldig gøy for meg.

Bortsett fra dette, pleier jeg ikke markere meg på kjekke unge menn. Jeg er ikke en hund, heller.

Artige, På ville veier

Barnearbeid

Dere vet tinder og sånt. Så klikker man ja eller nei, og det der. Noen ganger går det litt fort i svingene. Så fort at man ikke legger merke til alderen, før man klikker ja. Det kan føre til ugunstige situasjoner.

Jeg og en kamerat satt i hver vår ende av en sofa, med hver vår mobil, og prøvde ut sukker sin nye tinder-ripoff. Vi var skikkelig fjortiser og svarte nei over en lav sko, og fniste vilt. Det var dødsgøy!

«Her var faktisk en litt fin en!» sa jeg, og klikket raskt ja. «MEN HERREGUD HAN ER ET BARN!» skrek jeg og kastet mobilen ned i sofaen. Kompisen bare lo. Fordi a) han er vant med meg, og b) han var sikkert glad for at han ikke var den som trykket ja på en ungdom. «Jaja, han sier jo aldri i verden ja på meg også. Whatever,» sa jeg, rolig, før jeg plukket opp mobilen igjen.

Problemet var bare at han hadde sagt ja på meg allerede. Her hadde vi en potensiell match!

Faen.

Det har seg faktisk slik at studiner født på åttitallet ikke er spesielt gira på tyve år gamle gutter. Da føler man seg som en eldgammel cougar. Eller noe. Man føler seg iallfall ikke ung og sprek, for å si det sånn.

Det viste seg at unggutten gjerne ville møtes. Han ville faktisk absolutt møtes, ganske umiddelbart. Selv om jeg var opptatt med maling av en vegg og montering av noen hyller, og absolutt ikke hadde tid. Tyveåringer er iherdige og ivrige, det skal de ha. Så til slutt sa jeg at «jaja, du får komme hit og montere en hylle, da».

Jeg tror han ble litt satt ut da jeg faktisk drev og monterte hyller, og han faktisk måtte montere en hylle.

Selv om tyveåringer er ivrige og iherdige, så er de ikke nødvendigvis veldig gode på å montere ting. Denne tyveåringen var iallfall ikke det. Men han gjorde så godt han kunne. Han monterte en hylle.

Etter han var gått sendte jeg melding til kompisen. «Herregud, nå har jeg drevet med barnearbeid!» For det føltes litt sånn. Det føltes som om jeg hadde plukket opp et barn på gata, for å få ham til å jobbe. Selv om det ikke var helt slik det var.

(Tyveåringen er forøvrig forelsket i meg, bare så dere vet det!)

Artige

Leverbiter til nattmat

Jeg har i det siste gått rundt med leverbiter i jakkelommen. Og bæsjeposer. Ikke fordi jeg har fått dilla på lever eller bæsjer på tur, men fordi hunden gjør det. Dessuten øver vi oss veldig på å gå pent i bånd, noe som er en direkte prøvelse med en valp som veier like mye som en middels stor runwaymodel.

Men, uansett. Det var ikke det jeg skulle fortelle om

Som seg hør og bør har jeg vært på fyll og fanterier i romjulen. Det var gøy. Tror jeg. Jeg er riktig så sikker på at det var riktig så gøy! Vin og øl og konjakk, småfrekke homoer og hylende jenter, høyhelte sko og korte skjørt. Du vet, den greia der. Og så jakka mi da, så klart.

I taxien på vei til nach (hvem betalte for den, egentlig), var den en som var så sulten. Fryktelig sulten var han, det var nesten så han trodde han skulle dø! (Ser dere hvor dette bærer hen?)
«Jeg har noe i lomma,» sa jeg. «Vil du ha?»
Javisst, det ville han gjerne. Så, ja, da ga jeg ham en bit da. Det likte han veldig godt.
«Hva er det, kan jeg få en til?» spurte han.
«Javisst kan du det, det er hundesnop,» sa jeg.

Nå burde han kanskje blitt litt sur, eller noe.

«De var kjempegode!» sa han, og ville ha flere.

Jeg vurderte om jeg skulle be han gjøre et triks. Gi labb. Ligg. Sitt. Rull rundt.  Men jeg fant ut at det hadde kanskje blitt litt teit.

Artige, Observasjoner

Om spooning og kroppen.

Dette med spooning. Jeg elsker spooning. Jeg er alltid innerskje, og så ligger jeg der og koser meg. Jeg ruller meg inn i mannen som en åme er rullet inn i… greia si.

Sterke armer rundt meg, pust i nakken, brystkasse mot ryggen, hjerteslag mot skulderbladet… Og rumpa mi mot tissen hans. Da er det visst ikke lov å fise.

Alltid når jeg spooner, må jeg fise!

Det skjer ikke umiddelbart. Neida, det hadde vært for enkelt. Det skjer når jeg ligger sånn kjempegodt, i en helt perfekt stilling der hele kroppen er avslappet og behagelig. Og når jeg slapper av og har begynt å bli døsig. Da! Da må jeg fise. Prompe. Fjerte. Du vet. Slippe ut lufta. Det er så irriterende det. Jeg kan jo ikke fise mannen på tissen. Det sier seg selv.  Jeg kan liksom ikke avbryte spooningen for å fise, heller. Det blir for dumt. Altså må jeg ligge der og konsentrere meg om fisen i rumpa, og at den ikke skal slippe ut.

Herregud, rumpa mi er en fangevokter! Og luft er en flyktig fange.

Heldigvis er det ingen hemmelighet at jeg noen ganger fiser. Men enda mer heldigvis, så har jeg aldri prumpet noen på tissen.

Takkgudskjelov.

Artige, På ville veier

Secret Agent Man, ass!

Jeg sa jo at jeg skulle fortelle dere om Secret Agent Man. For det var det han var. Nå har det sånn at han påsto at han var finansdirektør. Og det kunne jo kanskje forklare alle de dyre designerdressene og spanderingen på dyrere stedene i byen. Og kanskje all møtevirksomheten. Men det forklarte ikke spionklokka! Eller kontoret i Shanghai. (Eller kanskje litt, siden han var finansdirektør for et selskap som jobbet med å etablere seg i Asia. Men whatever.)

Secret Agent Man var usannsynlig kjekk. Han hadde bommulstrøyer med to-tre knapper i halsen, dressjakker som kostet mer en husleia mi, pene sko og et ansikt som nærmet seg Alexander Skarsgård. Godt trent var han, også. Ja, du vet, sånn som hemmelige agenter i Hollywoodfilmer ser ut. Herregud, jeg hadde lyst å hoppe over bordet og ..ja. Du vet. Men jeg gjorde aldri det. Han var kjekk. Og jeg var betatt. Ikke forelsket, men forlystet, kanskje. Jeg ville ha!

Jeg fikk ikke.

Radiokommunikasjon (eller sms-er og telefonering) opphørte. Brått. Helt uten forvarsel. Etter at han hadde sagt at han likte meg godt. Jeg prøvde å ringe for å høre om han fortsatt var i livet. Og tro meg, da jeg slo nummeret, var jeg så nervøs at jeg holdt på å bæsje meg ut. Han tok ikke telefonen.

Jeg har selvsagt trukket konklusjonen at Secret Agent Mann dessverre ble drept på Secret Mission for Kongeriket Norget. RIP!

Artige, På ville veier

Secret Agent Man, altså

Nå skal jeg fortelle dere om Secret Agent Man. Han var, uten tvil, en hemmelig agent. Jeg tuller ikke, altså!

jeg møtte Secret Agent Man i høst en gang. Og det var egentlig veldig gøy. Dessuten var han en hemmelig agent. Nå skal jeg fortelle dere hvorfor Secret Agent Man, helt åpenbart, var en hemmelig agent.

  • Han hadde studert på Sjøkrigsskolen.
  • Han hadde stor klokke. Denne hadde sikkert plass til laser, hemmelig telefon og litt slike ting.
  • Han gikk i dyre, pene dresser.
  • Han hadde kontor i Shanghai.
  • Han hadde ikke lov av jobben å benytte seg av sosiale medier.
  • Han nektet på at han var en hemmelig agent.

Altså, var mannen helt klart en hemmelig agent. En spion på oppdrag. Eller noe. Jeg vet ikke.

Jeg skal fortelle dere hele historien om Secret Agent Man. Den kommer i neste innlegg. Enn så lenge, gir jeg dere Secret Agent Man-sangen: