Vinkjelleren

Jeg bor i Oslo. På Vestkanten. Fordi jeg har en kompis som har et hus. Eller en villa, som det heter her i byen. Dette huset er såpass stort, at det er mer en nokk plass til at jeg flyttet inn uten at det plager noen.

Dette huset har dessuten en vinkjeller. Jeg tuller ikke. En vinkjeller. Med vin i.

Jeg og husvertens unge, vakre kjæreste var alene hjemme. Med vin. Som vi hadde kjøpt selv, faktisk. Husverten skulle ikke være hjemme, men ytret et ønske om å vise oss hvilke vinflasker vi kunne ta fra vinkjelleren dersom det skulle begynne å skorte på vår egeninnkjøpte vin.

Neiheinei, vi hadde mer enn nok!

DET HADDE VI VEL IKKE!

Selvsagt måtte vi en runde i vinkjelleren. Uten å ane hva vi kunne ta eller ikke ta. Så vi tok en som så veldig uskyldig og lite viktig ut. En hvitvin, som var veldig god. Spesielt når vi allerede hadde tømt noen billige vinflasker fra før av. Og vi sendte fornøyd melding til husverten at vi hadde tatt en veldig uskyldig flaske vin, at den var dritgod, og nå var vi fulle og fine.

Han ble litt… eh. Irritert.

Det viste seg nemlig at vi hadde tatt en kjempedyr årgangsvin.

Faen. Det kan også vise seg at noen har mistet tilgang til husvertens vinkjeller.

Sykmeldt blogger

Det har skjedd noe grusomt, noe helt forferdelig. Det værst tenkelige har hendt, det som aldri hender, ikke engang med alle andre. Jeg er ikke død, jeg lever. Men jeg er sliten. Jeg er forferdelig sliten

Hva har hendt? Det kan jeg ikke si. Det vil jeg ikke fortelle. Jeg har ikke kjærlighetssorg. Jeg har ikke økonomiske vansker. Jeg lever, og jeg får ikke varige mén. Kanskje blir jeg ikke den samme på innsiden, jeg har en erfaring jeg så sårt gjerne skulle vært foruten. Men det kommer aldri til å synes på utsiden, annet enn sorte ringer under øynene og tårevåte kinn.

Jeg har vært på en runddans i krisehjelp, hos lege, hos psykolog.

Jeg har vært full som faen, jeg har kjeftet, jeg har vært søvnløs. Jeg har nesten besvimt av utmattelse.

Kanskje har jeg vært sykmeldt fra bloggen, fra sosiale medier den siste tiden. Det føles som jeg har vært sykmeldt fra livet i noen uker.

Men jeg har det greit. Jeg lever. Og jeg har mye å fortelle dere! (Det blir gøy, jeg lover!)