En epoke er over.

Det er egentlig ikke så skummelt å være singel. Det er skremmende uskummelt, egentlig. Det er fint og befriende og ensomt og rart og fantastisk på en gang.

For jeg savner ham ikke. Jeg er helt forundret over hvor lite jeg savner ham. Kanskje han bare var blitt en vane, en trygghet. Jeg vet ikke. Jeg tror nok det var en trygghet i det å være to, men paradoksalt nok føler jeg meg tryggere nå som jeg er én. Det er fint å være én. Det er fint å være meg.

Meg.

Det er eventyrlig trygt å kunne være meg selv, helt på ordentlig, akkurat sånn som jeg er.

Hvem skulle tro at jeg var en sånn jente som var i et forhold der jeg rett og slett utslettet meg selv? Jeg var jo superkvinnen, supersterk, superselvstendig, super, super, super. Helt til jeg ikke var det lenger. Helt til jeg var den jenta som gjemte meg på badet for å gråte, som hulket når Mannen hadde sovnet. Jeg var jo den jenta som sa akkurat hva jeg mente, helt uten filter, helt til jeg gikk rundt på eggeskall og ikke turte si noen ting.  Jeg var superfornøyd og skulle erobre verden på strak arm, helt til jeg måtte gjøre alt i min makt for å være god nok.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være den jenta. Men jeg var det. Det tok litt tid før jeg forstod det, jeg trengte at familie, venner, kolleger og legen min fortalte meg at dette hadde ikke vært sunt. Nå vet jeg.

Mannen var nok aldri slem mot meg. Ikke som han visste om, iallefall. Han gjorde nok aldri noe med den intensjon om å såre meg. Han har nok ikke psykopatisk eller personlighetsforstyrret ben i kroppen. Men han tok ikke min side, han beskyttet meg ikke, ha sa ikke at jeg var god nok. Han sa ikke «hør her, jeg er glad i henne, hun er god nok«, når det var viktigst. Han lot angrep på meg gå upåaktet hen, som om det var sannhet i falske og konstruerte beskyldninger. Han oppførte seg som om nedrakking og baksnakking av meg var greit.

Når noen du er glad i gjør det, begynner man å tro det er greit. Og om det er greit, så er det kanskje sant?

Jeg ønsker ham alt godt videre i livet. Jeg håper han tar bedre vare på sin neste kjæreste. Jeg håper han holder rundt henne, og sier hun er god nok. Jeg håper han beskytter henne. Mest av alt håper jeg han forstår at det ikke er greit å rakke ned på andre mennesker på en sånn mate som jeg ble rakket ned på.

Når vi hadde det bra, var det bra. Det var fint. Men så hadde vi det ikke bra lenger. Og nå er det over. Jeg er ikke bitter. Jeg var sint en periode, men nå er jeg ikke det. Jeg var ikke sint på at det ble slutt, jeg var sint på så mye annet. Men sinne går over, og så sitter man igjen og er en erfaring rikere.

Man vet så mye bedre hva man ønsker seg. Og hva man ikke kan aksepetere. Jeg vet at jeg aldri kan eller vil akseptere noen som ikke vil prioritere meg, være glad i meg som jeg er, eller ta min side om noen er slemme mot meg.

Lykke til videre i livet, eks-kjæresten. Jeg håper du har det bra. Det har jeg. Jeg håper du har kommet over meg like greit som jeg har kommet over deg. Jeg vet ikke om jeg håper du har like ren samvittighet som meg, for det er et par ting du burde skamme deg over. Men jeg håper ikke samvittigheten gnager i deg altfor lenge. Kanskje frem til sommeren. Jeg tenker vi er skuls da.

Jeg var virkelig glad i deg. Men det gikk over en gang i høst, helt uten at jeg merket det.