«Å bære et korssmykke gjør ikke en person til en dårligere eller mindre uavhengig journalist.» skriver Dagen, etter den store korsdebatten i NRK. Og det kan godt være det stemmer, men det vitner ikke om supergode egenskaper på kildekritikk, heller.

Jeg håper dere misforstår meg med måte – jeg bryr meg ikke om noen har på seg et smykke. Muligens fordi jeg ikke gir det oppmerksomhet, siden det er lite, diskret og absolutt ikke prangende. Mange bærer korssmykker fordi de har fått det i gave, ikke nødvendigvis fordi kristendommen er viktig i livet deres. Veldig mange bærer smykker som symboliserer stjernetegnet sitt, også, helt uten at astronomi har noe å si for dem. Det er rett og slett et smykke man liker, har fått i gave, synes er fint, eller av andre grunner liker å ha på seg.

Det er når det blir maktpåliggende å ikle seg et religiøst symbol jeg stusser på det. Hvorfor det? Er gudstroen så sterk at man ikke klarer legge den av seg i embedets medfør? Isåfall synes jeg det er trist. Andre mennesker må gjerne ha sin egen tro for min del, men når den blir såpass viktig at man ikke kan ta av seg et smykke en liten stund på jobb, begynner det å bli litt mye.

Det er også litt mye at det nå skal være 55% kristendom i krl-undervisningen på skolen. For det første er det ganske latterlig å sette et slikt tall på det – jeg kan aldri se for meg at dette er en målbar mengde. For det andre synes jeg det grenser til vannskjøtsel av barn å fokusere så mye på en religion, når det finnes så mye annet barn kan og må lære seg. Naturfag, matte, språk, samfunnsfag, for å nevne noen av de viktige. Eller hva med å bruke denne tiden på gym og friluftsliv? Eller et fag om å tenke selv, stille kritiske spørsmål og gjøre seg opp sine egne meninger?

Hadde ikke det vært mer nyttig lærdom for unge mennesker å ta med seg videre inn i livet, for de aller, aller fleste barn blir heldigvis voksne. Og i det begynnende voksenlivet har man bruk for all den kunnskapen man ar greid å suge til seg i oppveksten.

Religion og tro er noe som er ulikt hos enhver. Alle har sin egen versjon av gud, sin egen versjon av hvilke deler av sin hellige bok de ser på som fakta og som fabler. Det finnes, meg bekjent, ingen fasit på tro. Likevel er den skråsikker og bastant.

Vitenskapen er uendelig vakker i sine fasitsvar og ydmykhet. Alle har samme svaret innenfor vitenskapen – det er ingen som har en litt annen versjon av den periodiske tabell enn en annen. Likevel er vitenskapen veldig lite bastant, og gamle teorier dyttes ut det sekund nye bevis finnes. I naturen finnes det så mye som er helt hinsides vår villeste fantasier, og det er faktisk helt håndfast, reellt og beviselig. Om ikke det er vakrere enn allverdens gamle fabler og formaninger, så vet ikke jeg.

Og hvorfor vi ikke prioriterer å lære barn om alt dette vidunderlige, fremfor alt det som veldig mange av oss anser som fri fantasi, forstår jeg ikke.

Hva med å lære barn å være et godt menneske, bare fordi verdien av å behandle andre godt er enorm i seg selv? Ikke fordi en gud formaner det, eller fordi man kan komme til helvete om man er slem?

Bibelen er et virrvarr av ulike forfattere, utvalgt av enda et virrvarr av menn, oversatt av et virrvarr av enda flere menn. Oversettelsene har vist seg å ikke alltid være helt eksakte. Og det endrer seg fra tid til annen hvilke deler av denne boken man vedkjenner som fakta eller som symbolske fortellinger. Den er, per definisjon, ingen god kilde til verken historiske eller vitenskapelige fakta. Den består ev tusener av år gammel moral og utdaterte meninger. Den har ingenting i et moderne utdanningssystem å gjøre.

Å si at man lærer kristendom til kristne barn er et argument som utgår. Finnes det kristine barn? Muslimske barn? Jødiske barn? Er et barn i stand til å ta denne beslutningen selv, eller tilhører de den samme religion som foreldrene? Tror de bare på det man forteller dem, eller på det som er riktig? Har et barn nok kunnskap om alle verdens religioner og alle verdens realiteter til å ta et valg, og kalle seg et kristent barn?

Man må gjerne lære barn om ulike religioner, og man kan gjerne fortelle voksne om sin religion. Men å prakke på andre sin religion ser jeg på som en uting. Å bære et smykke er ganske ufarlig og kanskje helt uvesentlig. Det er hva det potensielt symboliserer når det blir en kampsak, som bekymrer meg.

Jeg kan nok ikke overbevise de som ikke er enige med meg, men jeg er helt overbevist om at det ikke finnes noen Gud. Jeg tror egentlig jeg aldri har trodd på det, sånn på ordentlig. Jeg hører folk snakker om at de har en barnetro, men dette forstår jeg liksom ikke helt hva er. Gud? Jesus? Jeg vet ikke. Jeg trodde minst like mye på julenissen, helt til jeg forstod at mannen i rødt med gaver ikke var noen annen enn et utkledd familiemedlem.

Juks og fanteri, det var det det var. For å få meg til å være snill og grei. Julenissen vet om du er snill eller ikke, du får ikke gaver om du er slem. Nissen ser deg! Jeg føler det er litt samme tankegang i religion, på mange måter, men kanskje litt mer tilpasset de som er gamle nok til å forstå hva døden er. Gud ser deg, du kommer til helvete om du ikke følger hans bud.

Hvorfor ikke bare lære barn å være snille og greie, helt uten å skremme dem med verken nisser, helvete og annet fanteri?

Vi hadde et fag som het kristendom på barneskolen, der lærte vi om kristendommen og alt det innebar. Det jeg husker jeg stusset på først var at vi er alle Guds barn, men Jesus er guds eneste sønn. Var alle de andre døtre da, liksom? Jeg var syv år, og dette stemte ikke i det hele tatt.

Senere slet jeg veldig med at en allmektig gud kunne ikke være god, og en god gud kunne ikke være allmektig. Krig, sult, vold og alle andre slike ting som jeg etterhvert fikk opp øynene for. Og så kom det en voksen og gjorde noe mot meg, som ingen voksen skal gjøre mot et barn. En god og rettferdig allmektig Gud som så alt? Jeg kunne til nød gå med på at det fantes en god Gud, men ikke pokker om noen skulle for fortelle meg at denne guden liksom skulle være allmektig. I såtilfelle var han jo lat, ond og rett og slett helt ubrukelig.

I ungdomsårene ble jeg vel mer og mer overbevist om at jeg ikke tror på noe som helst. Mer og mer stemte overhodet ikke med verden slik den virkelig er, og mer og mer ble dessuten så selvmotsigende at det ble latterlig. Noen sier at Gud ser alle som har vondt, og gråter med dem som lider.

Om Gud alltid er med meg, om Gud er god, allmektig og har en uendelig kjærlighet for meg, hvorfor har jeg da opplevd slike ting som jeg har opplevd? Hvorfor har mange opplevd ting som er så mye verre? Jeg gir faen i om Gud gråter med meg! Hadde jeg trodd hadde jeg blitt forbanna på slik oppførsel. En god og allmektig Gud kunne hjulpet, ikke bare sittet der og sippet på mine vegne. Det får være måte på hvor feig og tiltaksløs en gud kan tillate seg å være.

Er Gud ei kjerring, liksom?

For ikke å snakke om all elendigheten organisert religion har medført seg.

Jeg tror ikke på Gud, eller guder, for den del. Jeg tror ikke på ånder, spøkelser, klarsynte, spåing, healing eller annet slikt fiksfakseri. Og jeg ser på en ekstrem gudstro som like irrasjonelt som Åndenes Makt. Det er bare mer sosialt akseptabelt og innarbeidet i samfunnet. Jeg tror ikke på enhjørninger, pegasuser, alver eller havfruer, heller. Selv om jeg så gjerne skulle møtt på en enhjørning en gang!

Det er ikke så veldig lenge siden 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt etter blasfemiparagrafen her i landet. Så til den gode og allmektige guden noen av dere innbiller dere finnes, har jeg følgende ord:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg forholder meg til vitenskapen, og siden Guds eksistens per definisjon ikke er en vitenskapelig hypotese, forkaster jeg det som gammeldags overtro. Jeg setter mannen i himmelen på lik linje med enhjørninger og det å kaste salt over skulderen for å avverge ulykker – utdaterte og irrasjonelle fantasier. Og det skal jeg ha lov til, helt uten å bli kalt et dårlig menneske av den grunn.

dikt: arnulf øverland