Om det å bli båret av sterke mannearmer

Om det å bli båret av sterke mannearmer

Posted by sukkerspinnet on aug 24, 2012 in På ville veier | 29 comments

I min venninnegjeng er det noe jeg har oppdaget – nemlig det at alle synes det er stor stas om en mann bærer dem. Jeg har også bemerket meg dette blant studievenninner og kolleger. Vi synes det er stor stas om mannen bærer oss. Og det viser seg faktisk at det er et avgjørende krav at mannen er i stand til å løfte oss.

Ikke alle på en gang, altså. Men den piken som mannen skal innbefatte seg med, bør han være i stand til å løfte. Nemlig.

(Og om en mann ikke klarer løfte meg, er han ikke spesielt sterk, altså. Bare nevner det. Jeg er ikke kjempetung. Jeg vet ikke hvor mye jeg veier nå, men sist jeg veide meg var jeg et par og femti kilo, og jeg ser ikke noe annerledes ut. Ergo er jeg innenfor normalen av hva menn bør kunne løfte. Nemlig.)

Men. Uansett. Jeg satt på sofaen til en jeg kjenner for en liten tid tilbake.

– Alle jenter liker å bli båret, sa jeg.
– Neida, det har jeg aldri hørt om før, sa han og bare lo det bort.
– Men det er sant! Alle venninnene mine liker det. Og studievenninne. Og jentene på jobben. Vi digger det, altså!
– Hva da? Er det for å bli båret over dørstokken når du er gift da?
– Nei, nei, nei. Det er ikke det vel. Det er mer at vi liker menn som kan BÆRE OSS!
– Jeg kunne sikkert båret deg på ryggen et stykke. Til Trondheim, kanskje.
– Nei, ikke på ryggen. I armene!
– Nei, det hadde jeg ikke klart så langt.
– Men bort til Vektertorget, kanskje?
– Jaja, det hadde gått.

Litt senere, jeg vet ikke helt hvor lenge – tre glass vin eller noe, hadde vi byttet plass i sofaen,  og jeg var full nok til å legge meg ned med beina i fanget på mannen.

– Jeg tror jeg vil du skal bære meg, sa jeg, med et glass vin i en hånd og en ølboks i den Jeg var en fornøyd liten pike.
– Jeg ikke det, sa han.
– Jo, du må faktisk det! sa jeg, og satte fra meg drikkevarene mine.

Og så måtte han faktisk det. Og så ble jeg bare mer fornøyd. Så fornøyd at jeg måtte klappe i hendene da jeg ble kastet tilbake på sofaen.

Åh, sterke mannearmer. Åh, å bli båret!

Liker du at menn bærer deg? Og sterke mannearmer?

Et øyeblikk i en studines liv, xv

En sen kveld på en varm høstdag i Bergen. Vi sitter på et av de stedene der studentene ikke pleier å gå, for vinen er altfor dyr for slike studinebudsjetter. Men vinen er fantastisk, servicen er god og lokalet er behagelig. Det er sånn fine høstkvelder skal være, når dagen har lekt sommer. Man skal dele en flaske kald hvitvin med en kjekk mann på et behagelig sted på sånne dager.

Han er kjekk. Vi prater og ler og fjaser. Jeg flexer muskler og later som jeg er hulken, han sier jeg er sjarmerende. Jeg er egentlig bare litt nervøs, fordi han har designerdress og sko som ser ut som de koster et halvt månedsbudsjett. Jeg har en kjole til 149 kroner fra KappAhl og sko som kostet en hundrings på salg. Men det er greit, han sier han synes jeg er fin.

Jeg forteller ham at jeg ønsker meg en apekatt, og han forteller om en gang han traff en liten rakker av en apekatt i Borneo. Det er fantastisk! Han forstår min fascinasjon for apekatter!

Telefonen hans ringer, og han avviser. Den ringer igjen, og han tar den, snakker på engelsk. Det er i morgen på kontoret i Shanghai. Det er visst viktig. Jeg tar litt mer vin og sjekker mobilen.

Ingen har ringt meg. Tydeligvis er noen mer etterspurte enn andre. Men det er greit, han er jo ute med meg, og legger på raskt.

Sukkerspinnet vs. kontoret i Shanghai, 1 – 0!

Fadderuken. Ja. Velkommen!

Du har sikkert sett dem allerede. Fadderbarna. De forvirrede menneskene som kommer flokkvis med stolthet og erobringslyst i blikket. Flokkvis, og med en fadder eller to i spissen. Litt som sauer, men med solbriller.

Den begynner nå. Fadderuken, ja. Den uken der de eldre og erfarne studentene skal vise de nye og håpefulle rundt i byen. Forelesningssaler og lesesaler skal lokaliseres med kyndig hjelp fra fadderne, og man skal navigere gjennom jungelen av fagkoder og annet slikt skummelt. Fadderne skal vite hvor man går for å få tatt bilde til studentkortet, hvordan men melder seg på studentidretten og alt sånt praktisk. Det er det fadderne er til, nemlig.

Hahaaa. Liksom!

Det er fadderuken. Fadderuken! Ja, det er denne uken studentene kommer flokkvis med faddere ikledd fargerike t-skjorter i spissen. En farge for hvert fakultet eller utdanningsinstitusjon, så de lettere skal kunne kjenne igjen sin flokk. Visuelle hjelpemidler og sterke, klare farger. Det er nå fadderne skal lære de unge håpefulle hvor man skal drikke og hvor det er billigst øl. Visuelle hjelpemidler og klare farger hjelper veldig når ølbrillene kommer på, selv for den ferskeste realfagstudent. Bare nevner det.

Det konkurreres i rebusløp, bar-til-bar-runder og ølstafetter. Nye drikkeleker skal læres, og nye drikkeviser skal synges. Gjerne falskt og skrålende utenfor vinduet ditt når de er på vei hjem. Sånn i fire-fem-tiden om morgenen. På en ukedag. Hver dag denne uken. Bare nevner det, også. For det er sånn det.

Man skal ha det gøy, få nye venner, kanskje kjæreste. Eller et ligg, da. Noen er klare for å få seg et ligg i ny by. Og klamydia. Jeg har lest en statistikk som sier at mange av de unge håpefulle pådrar seg det i løpet av fadderuken. Men man lærer iallfall noen nye sjekketriks. Og legene på helsestasjonen får noe å gjøre. Eller noe. For nå er man voksen nok til å flytte hjemmefra, få studentbevis, ta mat111 og psyk100. Og sånne ting.

(Da burde man også være voksen nok til å bruke kondom om man har sex på nach, den første uken på hybel. Men det er man da altså ikke. I følge statistikken.)

Fadderuken er den uken der det er vors og nach på hvert et gatehjørne, hver dag, hele uken. Det er den uken der du overhører samtalene til de unge håpefulle som skal redde, eller kanskje erobre, verden. Det kommer jo litt an på. Men verden skal iallfall tas med storm, forteller de ivrig, litt på en snurr, for de skal ta de beste og viktigste fagene i hele verden!

Nemlig.

Og så er de litt på en snurr. Stort sett hele uken. Også på skolen.

Vi som har studert noen år himler med øynene, mimrer tilbake til vi var unge og lovende selv, og tenker at haha, det kan du tro! De fleste er nemlig ikke så håpefulle lenger i oktober, når de sitter der med billig kneip med leverpostei i neven og strileser til sin første deleksamen.

I min fadderuke lærte jeg følgende:

  1. Det er forferdelig bratt i Bergen, så du må vite hvor du skal, ellers må du gå og gå og gå! Ugunstig siden du strengt tatt kommer til å være full/fyllasyk hele uken.
  2. Den som bor i sentrum har vors.
  3. Det er ingen som sier et ord om du kommer rett fra nach til forelesning klokken åtte, men det er faktisk ikke så jævlig lurt, heller.
  4. Det er faen meg ikke så veldig lurt å være full på tredje dagen og svett som et helvet når man skal ta bilde til studentbeviset. Det er faktisk ikke litt lurt engang.

Og til alle dere nye studenter, dere unge lovende og håpefulle: Velkommen til Bergen! Det er en fin by. Men vennligst hold kjeft når dere går forbi vinduet mitt natt til torsdag. På forhånd takk!

Gudinnen sin slave?

Du vet når en mann har lyst å være slaven din. En sånn stor, sterk, kjekk voksen mann i godt betalt lederstilling, og han vil at du skal bestemme, du vet det, ikke sant?

Ja, når han vil være naken og vaske for deg, massere føttene dine, ta med vin og sjokolade til deg, brukes som fotskammel.  Og, du vet, sånne ting. Da ja. Når den kjekke mannen sier du er en gudinne og at han vil gjøre absolutt alt for deg. Når den sterke mannen vil du skal ta all kontrollen fra ham for noen timer innimellom, og få han til å gjøre alle de tingene en “gudinne som deg er for mye verdt til å gjøre”. Da er det er par reaksjoner man kan ha.

  • Dette er forbanna spesielt! Man vil jo ikke at en mann skal bare komme her og bruke meg for å tilfredsstille fetisjen sin på denne måten. Dessuten, ta oppvasken naken? Er dette i det hele tatt hygienisk? Får han ereksjon, kommer tissen i veien? Og er ikke dette litt spesielt? Seriøst, litt veldig spesielt?

Eller så kan man tenke at

  • Det blir rent uten at jeg trenger gjøre en innsats, jeg får vin og sjokolade og en mann til min disposisjon. Jeg ser de praktiske fordelene ved en slik ordning.

Altså, en anstendig pike som meg bør sikkert tenke at dette kan vi ikke ha noe av. For dette virker jo svært uanstendig, ikke sant? Og det er det jo, kanskje. Dessuten er jeg ikke så vant til å drive å sjefe og kommandere. Men vi ser jo de praktiske fordelene også, ikke sant? Eller er det bare meg? Hvilke tanker ville du ha gjort deg?

Han kaller meg en vakker gudinne. Jeg er ikke direkte hissig på akkurat dét, altså. Bare nevner det.

Åpen søknad.

Til den det måtte gjelde,

Hei, jeg er en artig liten studine som løper rundt i Bergen og havner i snodige situasjoner. Jeg er morsom, røyker ikke, drikker ikke (i arbeidstiden), og har verdens beste arbeidsmoral! (Neida, jeg har ikke det. Den er helt normal.)

Jeg ønsker meg en jobb. Det er sånn at jeg har en deltidsjobb, men jeg ønsker meg en ny en. Det er sånn at den jeg har er så forferdelig kjedelig og irrelevant for både studier og interesser. Og selv om alle kollegene mine liker meg best av alle på jobben, tenk, så er det ikke alltid sjefen liker meg. Selv om jeg aldri har kommet for sent, har vært syk én eneste gang og er akkurat like effektiv som alle de andre. (Kanskje jeg oppfører meg for dumt?)

Men jeg er veldig artig, og presis, og søt og snill og grei. Jeg er flink å prate, kan regne, kan snakke litt realfagsfjas, kan lese skikkelig fort og så er jeg ganske god på å strikke og tegne og male. (Litt god, iallfall. Eller, jeg kan det ikke så veldig godt, men jeg får jo skryt.) Og så er jeg stor og sterk og stødig og kan løfte tusen kilo! (Neida. Jeg er ikke det. Jeg er pinglete.) Dessuten er jeg en liten djevel til å skrive! Jeg er kjempeflink til å skrive, helt sant! (Og det er ikke tull en gang!)

Kan jeg jobbe for deg? Kan jeg få lønn så jeg overlever studiehalvåret? Det hadde jeg satt pris på!

(Eg er ein rakkar på nynorsk, óg, om det skulle vere eit krav. Berre seier det.)

Vil du ansette meg? Ta kontakt da, for da blir jeg så hoppende glad! (Er ikke like flink å hoppe som turnjentene i OL, men får til å hoppe litt likevel!)

Kontakt: batman at sukkerspinneriet dot com