Månedlige arkiver: desember 2011

Øyeblikk

Juleblogging

Det slår meg brått at jeg ikke har juleblogget. Jeg har ikke lagt ut bilder av verken julegaver, juleselskap, julekaker eller julekjole. Så, i den forstand er jeg kanskje den minst flinke bloggeren som finnes om dagen.

Egentlig har jeg ikke noen konkrete planer om å legge ut bilder, heller. For, vet dere hva, jeg eier ikke fotoapparat.

Men dere må ikke bekymre dere! Jeg fikk faktisk julegaver, selv om jeg ikke har fortalt dere om det. Jeg var til og med veldig fornøyd med dem. Jeg fikk ting jeg trengte og ting jeg hadde lyst på. Det er en fin kombinasjon det. (Egentlig ønsker jeg meg flest mulig stemmer, slik at jeg kan vinne, men akkurat det sa nissen ingenting om. Jeg hadde ønsket meg Alexander Skarsgård, også, helt uten hell. Forhåpentligvis er nyttårsnissen mer medgjørlig enn julenissen på dette punktet. Hvem skal jeg ellers kysse på nyttårsaften, liksom?)

Hva angår julekjole, så hadde jeg ikke dette på meg på julaften. Jeg hadde skjørt, tykk strømpebukse og en veldig fin ullgenser. Det var nemlig så forferdelig kaldt i huset. Dessuten er det min erfaring at ribbe og stramme, flotte julekjoler er en særdeles dårlig kombinasjon. Skal jeg sitte der da, med magen bulende ut, og bule ut finkjolen liksom? Nei. Jeg liker egentlig å kle meg i litt mer medgjørlige klær når jeg skal delta på slike etegilder. Jeg er praktisk anlagt, altså. Og glad i mat.

Men det er greit, for jeg tenkte ta på meg kjole nå og gå på julebesøk for å smake på julekakene til folk. Jeg liker nemlig hverdagskjoler. Og julekaker. Jeg er veldig glad i kaker. Ikke pepperkaker og sirupssnipper, men jeg håper da at folk har vett nok til å lage kaker jeg faktisk liker!

Julen har vært som juler pleier å være. Jeg er småforkjølet, jobber litt på de røde dagene for å tjene litt ekstra, og spiser så mye karameller og twist jeg bare orker å stappe i meg. Jeg er veldig ofte veldig syk i julen, så jeg er ikke spesielt glad i den. Men den har jo hatt sine høydare. Til og med i år, har julen hatt sine øyeblikk.

Verdens tyngste julegave til hun med brukket arm. Pappa som kom stormende inn på stua samtidig som han tviholdt på frakken sin rundt seg, så seg rundt på mistenksomt vis, brått åpnet frakken som en annen blotter, dro frem en pakke med damestilongs og bare helt panisk ..du må pakke inn denne for meg! En julestjerne og et kinderegg i gave fra en kamerat. Sprø svor på ribba. Nøtter, sjokolade og Tre nøtter til Askepott på formiddagen. Sånne småting, som jeg enten ler av eller smiler av, eller bare blir litt nostalgisk av. Det er egentlig de tingene jeg liker best.

(Jeg innser at jeg kanskje kan virke en smule bitter her. Jeg er ikke det, jeg er bare ikke spesielt glad i jul. Eller, ok, jeg er egentlig det. Men det snakker vi ikke om.)

Uncategorized

Sukkerkorrekt!

Autocorrect ødelegger livet mitt. Det ødelegger iallfall en hel del meldinger. Her er tre eksempler.

Når man skal unnskylde at man kanskje oppførte seg litt teit da man våknet i en annens seng, og vil skrive noe om at «beklager at jeg var så dust på morgenen» og telefonen klarer å sende avgårde «beklager at jeg var så dust på omsorg» så er det litt misvisende. Kanskje. Selv om det jo var omsorg som kanskje manglet.

Eller når jeg, en søndags formiddag da jeg våknet til mange meldinger fra en som gjerne ville overnatte hos meg, og endelig somlet meg til å svare at jeg hadde nok sovet så det var best han gikk hjem til seg selv. Det mente han også, for han hadde ikke vært i stand til noe som helst, sa han. Og da er det jo normal høflighet å spørre om han er i bedre stand i dag. Ikke, som telefonen min tror, å spørre om han er mer standhaftig! (Det kan tolkes veldig, veldig feil!)

Dessuten, når jeg skulle sende melding til min bror og spør hva han ønsket seg til jul. «Hva ønsker du deg til kuk?» er absolutt ikke det man bør sende sin bror. Men sendte jeg det? Ja, det er klart jeg gjorde.

Dere forstår jo at dette er ødeleggende for meg? Hva er dine verste autokorrektflauser?

Øyeblikk

Et øyeblikk i en studines liv, xi

I lommen har han en lapp hvor det står «Kings of Leon, Sex is on fire». I hånden har jeg en pose med burger og cola. Vi skal jo bare spise litt nattmat. Det er det jeg har tenkt, nattmat og så hjem for å legge meg.

Hjemme hos han drikker jeg cola mens han tar frem lappen og setter på sangen. Sex is on fire. Jeg spiser litt. Sex is on fire. På repeat, om og om igjen. Jeg elsker den sangen, og ler litt av at han ikke har visst hva den heter før nå. Jeg erter litt, men det er da lov det. Mest av alt synes jeg sangen føles fin, og sofaen er så deilig og myk. Jeg er slapp og herlig søvnig. Magen er full av rødvin.

Hodet er fult av tanker om den fine mannen. Sex is on fire står på repeat.

«Jeg kommer straks tilbake,» sier han. Jeg aner ikke hvor han skal, men sofaen er myk og putene er gode. Magen er full av vin og burgeren er halvspist. Jeg lukker øynene, skal bare hvile dem litt til han er tilbake, så skal jeg gå hjem og legge meg.

Jeg våkner av at jeg flyr. Ikke på kjærlighetens vinger, men på sterke mannearmer og den fredelige rusen av rødvin. Jeg våkner av at jeg blir kastet ned på en seng.

«Men… Jeg skal hjem å legge meg,» sier jeg. Han sier ikke så mye. Han bare legger seg ved siden av meg, stryker meg over armen, legger hånden sin på midjen min, akkurat der hvor hoften begynner.

Han har knallblå øyne som ser sånn på meg. Og så tar han armene rund meg og drar meg nærmere.

«Du går ingen steder,» sier han. Det er alt.

Og så går jeg ingen steder. Jeg bare blir. Hele natten hører jeg Sex is on fire på repeat fra stua et sted. Sex is on fire, lots to transpire, om og om igjen. Så høyt at naboen sikkert blir gal. Om og om igjen, hele natten.

Men det passer egentlig veldig fint. Det soundtracket passer egentlig veldig, veldig fint.

Øyeblikk

Et øyeblikk i et knippe studiners liv

Klokken er vel halv tre eller noe, på en av de mindre fancy utestedene i byen som fungerer som kafe på dagtid. Vi er fire stykk studiner med bustet hår og joggebukser på, som står foran disken og kikker tomt på menyen. Vi har akkurat hatt eksamen og vi har tegnet ulike kurver til krampa tok oss. Sånn, nesten bokstavelig talt.

Tomme i hodet, tomme i blikket. Kaffe? Te? Vin? Muffins!

«Kan jeg hjelpe dere?» spør bartenderen (en kjekk sådan, forøvrig) og ser på oss.
«Ja…» han kan sikkert det. Så følger en lang pause hvor vi bare står der og stirrer tomt foran oss. Alle fire, altså. Det er som om alle tanker og all intelligens ble sugd ut av oss og ned på eksamensbesvarelsen. Han ser på oss, og venter sikkert på en form for respons. Men…

«Ja, dere får si ifra om det er noe dere lurer på,» sier han til slutt. Den kjekke bartenderen, altså. Vi sier jo ingenting. Kaffe? Te? Te med honning? Cola, kanskje?

«Om vi kan få kakao?» spør hun ene etter en tid. Bra det er noen som tar kontroll.
«Ja,» sier han, og jeg kjenner bare jeg blir glad inni meg. Kakao!  Kakao er så uendelig mye bedre enn eksamen at jeg kan ikke beskrive det engang. Studine nummer én får kakaoen sin og setter seg ved bordet vi faktisk har klart å velge.

«Du, disse muffinsene, har du bakt dem selv?» spør jeg.
«Helt selv!» sier han og ler voldsomt. Og jeg tenker bare faen, flørtet jeg nå? Og så tar jeg meg på håret og bare kjenner at det ser helt forjævlig ut. Faen, faen. Faen.

Studine nummer to får kakaoen sin og sier at «Jeg vil ha krem på!», hvorpå studine nummer en kommer tilbake med sin kakao og setter den på disken.
«Ja, vil du også ha krem?» spør han. Ja, klart hun vil ha det! «Jeg skal også ha krem!» roper jeg entusiastisk. Alle vil ha kakao med krem!

Og så setter vi oss ned og fniser på en herlig tanketom og bekymringsløs måte.

Uncategorized

Venninner

Venninner er de jentene som forstår akkurat hva jeg mener når jeg sier at noen ganger så hjelper det med en dose Mr. Darcy om det er noe som er vanskelig. Og som er akkurat like enige i at Mr. Darcy gjør seg best i BBC-versjonen (akk, Colin Firth, be still my heart), men at Mr. Bingly er helt fantastisk i 2005-filmen.

Og så vet de at noen ganger må man bare se på Mansfield Park, selv om man egentlig skal lese til eksamen.

Venninner er de jentene som forstår min frustrasjon over en mann som ikke vet hva dopplereffekten er. Eller myelin, for den del, selv om han -herregud- har helsefaglig utdannelse! Og de gode venninne forstår at jeg liker mannen godt, og vil, ja, fordi han egentlig er fantastisk. Og så forstår de, helt uten at jeg trenger å forklare hvorfor, at jeg ikke vil mer.

Det er de jentene som er helt enige i at støv er djevelens verk, og helt umulig å bli kvitt. De jentene som sier jeg er fin på håret, og at i dag ser rumpen min supersexy ut. Men de beste venninne er de som sier at rumpa mi kanskje ikke ser så fin ut i akkurat den buksen, kanskje jeg heller skulle tatt på en annen?

Venninner er de jentene som overbeviser meg om at mannen er en fjert og en idiot om han ikke liker meg, for, hallo, hvordan kan han ikke?

De jentene man kan tømme kartonger med vin sammen men, snakke om mannearmer og mannerumper, og hvorfor vi liker når menn bærer på oss. Venninner er de jentene som er skjønt enige om at det er helt ok og ganske nødvendig å ligge med han som ser ut som en barskere David Beckham, om man har lyst til det, selv om jeg kanskje ikke vil så mye mer. De jentene som forstår min fascinasjon for tatoverte menn og harde brystkasser. Helst i kombinasjon.

Venninner er de jentene som lar meg gråte og klage og kjefte om ting går skeis. De jentene som rufser til håret mitt og sier jeg trenger litt ekstra lilla øyenskygge før jeg går ut. De jentene som synes det er helt ok at vi ler til at vi nesten tisser på oss, kanskje bare fordi noen sa noe litt rart. De jentene som bare må finne ut hvorfor β-karoten liksom er sunt, selv om vi har lunsjpause, og må slå opp i noen gamle forelesningsnotater for å stille nysgjerrigheten. Det er de jentene som ikke dømmer, samme hva de handler om. De jentene som ikke baksnakker den som ikke er der.

Og så er det de jentene som gir faen i alle faglige ting, men bare synes øl er fantastisk, og at diskusjoner om dating og tafsing er det viktigste i verden. De jentene jeg egentlig ikke har noe annet til felles med en tusen gode minner og en delt barndom, for det er det fineste man kan ha til felles! De som ikke aner hva jeg snakker om når jeg sier at «bryster er en sekundær seksuell karakteristikk», men svarer entusiastisk at mine er veldig fine. De jentene jentene jeg kan fnise med i timesvis, helt uten at vi vet hva vi ler av. Tull og fantestreker.

De jentene som kan banne som sjømenn, men se ut som uskyldige engler samtidig som de snakker om forrige helgs eventyr. De jentene som kan snakke om biologi på verdens mest kyniske måte, men samtidig ha med hjemmebakte boller til alle, bare fordi det er koselig.

Det er de jentene jeg elsker! Og jeg skulle ønske det fantes uendelig mange slike!

Øyeblikk

Et øyeblikk i en studines liv, x

Det er bitende kaldt ute, vått og litt glatt på samme tid. Frostrøyk når man snakker, men jeg kjenner ikke kulden. Jeg skal ha eksamen om noe sånt som femti-fire timer, men jeg kjenner ikke angsten.

Jeg har cava i magen og bobler i blodet.

Venninnen min kysser meg på kinnet, den kjekke mannen lærer oss et dansetrinn mens vi venter på grønn mann der ved kvarteret. Vi skal danse til halvgamle låter og grønne diskolys. Ikke fordi det er så forferdelig sofistikert eller kult, men fordi det er gøy. Fordi to av oss (ikke jeg) danser som guder, mens den tredje bare har det gøy.

En av oss kjenner vakten der vi vil inn, vi klemmer, hilser og stemples. Vi sniker oss forbi, inn i varmen. Boblene i blodet kjennes varme og og elleville, som en liten flørt eller uskyldige kyss. Vi gir faen i eksamen, vi danser, drikker litt mer og tenker at livet er fint. Ute står det noen og fryser, men det gjør ikke vi. Jeg har tusen ting jeg heller burde gjort, men jeg står i noens armer og danser til en låt jeg egentlig ikke liker. Fordi det er gøy. Gøy er fint.

Det finnes ikke frostrøyk her, bare harde mannekropper, meg som slenger med håret og danser utav takt, en venninne som smiler og kysser meg på kinnet innimellom. Det finnes jo andre, også, men de ser jeg ikke. De teller ikke akkurat nå.

Akkurat nå er det ingenting som teller. Jeg vet bare at jeg har fin kjole på og har det gøy.

Øyeblikk

Et øyeblikk i en studines liv, ix

Det er kaldt og mørkt ute, men inne er det fint. Jeg har vært på universitetet hele dagen. Lesesalen er kald og kantinen er grå og bråkete. Det er fint å komme hjem.

Varmeovnen er på, det samme er joggebuksen og en gammel genser. Jeg synker ned i sofaen under et pledd, med en kopp kakao i hendene. Jeg ser på noe tanketomt og kjedelig på TV. Det er skjønt å ikke tenke, samtidig som jeg bare er varm og god.

Og sofaen min lukter ennå av han som var på besøk her i går. Det er egentlig ganske fint.

Vi satt bare her og skravlet litt. Neste gang skal jeg kanskje gi ham en god klem. Han lukter jo så godt.