Samvittigheten din, ja..? Dukket den opp akkurat nå? Er det noe du har kultivert nå den siste tiden, nå siden sist?
Jeg er ikke så tøff som du tror, som alle andre tror. Av alle
mennesker i hele verden, så er det vel du som vet akkurat hvor sårbar og
skjør jeg egentlig er under alle sløyfer og designer brand make up? Av
alle menn jeg noensinne har tatt på, så er det vel bare du som har
forutsetning for å vite hvor lite tøff jeg egentlig er.
Det er fysisk, ingen forpliktelser, ingen forventninger. Det er bare
fint. Hvilken mann er det som ikke vil ha det? Var jeg så dårlig på alle
de tingene du liker, at du ikke gidder mer? Var jeg ikke god nok, ikke
flink nok, ikke pen nok? For jeg tror ikke på deg, jeg tror ikke på at
samvittigheten din har noe med det å gjøre. Da burde den vel ha dukket
opp i fjor? Samvittigheten, altså? Den burde ha dukket opp på høsten,
før jul eller rundt nyttår. Kanskje i januar eller februar. Kanskje i
påsken. Kanskje i sommer. Kanskje du burde ha sagt i fra om den før nå.
Eller fikk du den nå i dag?
Om samvittigheten din er så sterk i dag, om moral plutselig ble en
avgjørende faktor, hadde jeg ikke fortjent mer enn en melding på
telefonen? Det var bare det det var, men jeg synes du kan behandle meg
fint uansett. Jeg synes du kunne ha vært ærlig, for det der med
samvittigheten tror jeg ikke på.
Jeg er hun som har snørret på deg, blødd på deg, grått på deg. Jeg er
hun du har fortalt familiehemmeligheter og og fremtidshåp. Jeg er hun
som har vært bare en ting for deg. Jeg er hun du har brukt til å
utforske alle fantasiene dine.
Har du brukt meg opp nå?
Det var kanskje mer for meg enn for deg. For meg var det nemlig fint.
Det var kanskje ikke det for deg? Om du ikke respekterer meg nok til å
snakke med meg, så har du brukt meg på en helt annen måte enn jeg har
brukt deg. Og jeg føler meg liten, udugelig, skitten og brukt. Jeg har
lyst å kjefte på deg, skjelle deg huden full, fortelle deg hvem det er
som har tatt initiativ til alt dette. Fortelle deg hva du faktisk kan ha
dårlig samvittighet for, om du først skal drive med akkurat det. Jeg
har lyst å fortelle deg om at jeg faktisk ba deg slutte å kontakte meg,
om du ikke brydde deg om meg.
Men jeg orker ikke se deg. For jeg er sint, og når jeg er sint gråter
jeg. Og om jeg gråter, tror du det betyr noe helt annet enn det det
egentlig betyr.
Og så har jeg lyst å fortelle deg at jeg er helt enig i at det ikke
kan bli oss to på ordentlig. Jeg kunne aldri blitt forelsket i en som
deg, selv om jeg har det finest i verden sammen med deg. Herregud, jeg
kan mer om ting innenfor ditt fagfelt enn deg noen ganger. Du skriver så
mye feil at jeg blir gal! Men jeg sier ikke til deg at du ikke er
boksmart og nerdete nok for meg. Det hadde blitt for dumt, for du er jo
ikke dum i det hele tatt. Så jeg innrømmer det ikke helt for meg selv
engang. For ærlig talt er jeg ikke smart eller nerdete nok selv til å
stille slike krav.
Men, om ikke annet, så er jeg ganske ærlig tror jeg. Er du? Samvittigheten din? Er det helt ærlig?