Kjekk svelging.

Det hadde vært en lang og stormfull reise, gjennom ulendt terreng og mange farer…

Neida, det hadde ikke det. Det hadde bare vært en  særdeles lang reise hjem til det o store barndomshjem, etter en særdeles lang natt ute på.. byen. Fyllesyk som et uvær, kjentes hver eneste lille hump i veien ut som ulendt terreng, og bussen føltes som en lettere ustabil båt. Eller en meget ustabil båt, for å si det akkurat som det er. Det var som å være til sjøs, på vei til krigen, i en film fra romertiden eller noe. Innestengt, gyngete, full i nerver. Ro, ro, ro din båt. Litt sånn.

Så kom jeg meg omsider hjem til barndomshjemmet, litt sånn når det helte mot kveld, slapp all bagasjen i entreen og satt meg ned i den første (og beste) stolen innenfor døren. En sånn stol man kan lene seg bakover i, så kommer det ut en fotskammel. Det var stor lykke etter et særdeles ukomfortabelt bussete!

“Åååååh!” sa jeg. Ååååååh, og synes synd i meg selv. For det var det.
“Ja, hva er det, er du syk?” spurte mamma.
“Ja,” sa jeg. Jeg var syk. Fyllesyk. Selvforskyldt syk. Nesten selvforskyldt, iallfall.
“Jaja, fyllesyk?” spurte mamma.
“Ja,” sa jeg.
“Hvem er det som har skjenkt deg da?” spurte mamma, mens jeg tenkte tilbake på mengder med øl i hjemmet til en kjekk, kjekk ung mann.
“Det er ingen som har skjenkt meg, jeg har faktisk svalgt unna drikke på egenhånd,” kunne jeg berette. For å ikke legge skylden på den kjekke, kjekke unge mannen som jo riktignok hadde stått for alkoholinnkjøpene. Og som så hadde stått for en forrykende aften på… byen. (Eller egentlig bare hjemme hos seg selv.)

“Jaja,” sa mamma, med et utrolig fornøyd og mystisk smil. “Du hadde det sikkert kjekt mens du svalgte.”

Ja, jøsses.

Bare en ting…

Jaja, påskeferie og alt. Men jeg vil bare si…

Det fine med at menn man liker tar tatoveringer er jo at da legger de ut så mange bilder av kroppen sin på facebook! For å vise frem den nye fine tatoveringen sin, altså.

Kan alle flotte menn vennligst tatovere seg? Eller bare legge ut bilder?

Ok. Takk. Over og ut.

Der er’n!

På lørdag var en av overskriftene på dagbladet.no at man skulle snakke mer om klitoris. Joda. Det hjelper sikkert det. Det mente iallfall jentene som satt foran meg og diskuterte at det finnes iallfall gutter og menn som trenger å informeres om dennes eksistens.

Jeg har bare et spørsmål, hva slags menn er det dere alle kjenner, siden det virker som om alle jenter kun kjenner gutter som ikke har peiling i det hele tatt? Og, så har jeg et spørsmål til. Om dere skulle nå bedrive nærkontakt med en mann som absolutt ikke er klar over klitorisen, hvorfor i allverden informerer dere ikke om at denne finnes? Det er lov å peke!

Forøvrig har jeg en observasjon jeg gjerne vil dele med dere. For det har jeg jo alltid. Jeg er en jævel på å observere ting, forstår du.

Menn med medisinsk utdanning er ofte over gjennomsnittlig gode på anatomi!

(Om du ikke skjønte det… Det er nok ikke uniformen som gjør legeyrket sexy. Uniformen ser jo ut som en sekk. Arbeidsoppgavene de utfører er ikke spesielt innbydende de heller. Verken rektoskopi, kikking i ører eller sying av sår er spesielt sexy! Sykepleiere og annet helsepersonell utfører ikke så mange sexy arbeidsoppgaver de heller. Men de har anatomi på skolen!)

Den bratteste broen.

Det er opplagt at man må drikke litt vin på en onsdag. Helt klart. Det er jo LILLE-lørdag.

Problemet med lillelørdag er selvsagt torsdagen. Morgenen, altså. Torsdag morgen og Puddefjordsbroen er det store problemet med livlige lillelørdager.

Det er sjelden noe problem å komme seg hjem, eller hvor enn man skal, fra byen. Det pleier som regel gå lekende lett, og er unnagjort på et blunk. Faktisk går det gjerne så lekende lett og fort at man ikke helt husker hvordan det foregikk. Poooff, så er man hjemme. Eller hvor enn det var man skulle.

Problemet oppstår når man skal noe klokken null-åtte-null-null neste morgen, og våkner opp på motsatt side av Puddefjordsbroen. Da må man begynne å gå sånn litt over syv da. Fyllesyk og jævlig, fordi man kommer på at faen, det var jo litt mye garvesyre i den vinflaska man helte nedpå. Og så kommer man på at det ikke var en vinflaske, men to, og så begynner denne turen til riktig side av broen virkelig å bli et problem.

Har man en kropp full av garvesyre og tvilsomme minner fra kvelden før, kan turen over Puddefjordsbroen føles litt som syvfjellsturen. Fy faen, ass. Puddefjordsbroen er overraskende bratt i dag, faktisk. Brattere enn den pleier å være.

Det var ikke rart at både de aller minste barna, og de aller største menneskene alle seilet forbi meg i en tilsynelatende voldsom fart. Alt jeg tenkte var at jeg skal aldri, aldri drikke vin igjen.

Jeg skal iallfall aldri drikke to flasker vin igjen om jeg må stå opp klokken syv dagen derpå.