You go girl/du din tøs!

Jeg har jo tidligere fortalt at jeg har sett en eneste episode av programmet Paradise Hotel på TV3. Det var den episoden der Maren pulte på Mats. Og så ble jeg egentlig bare flau og ille berørt av hele konseptet Paradise Hotel, så jeg bestemte meg for å ikke se flere episoder.

Men, i går mens jeg sløvet alene på sofaen etter en lang og hard dag på ..la oss si lesesalen, så kikket jeg på noe sånt som en kvart episode av Paradise. Og gjett hva det første jeg fikk se var? Joda, det var Maren! Ikke med Mats, for ham sendte hun jo hjem i samme episoden hun hadde sex med ham, men en annen en. Som jeg forøvrig ikke har anelse hva heter, men det er jo ikke så nøye.

Jeg føler nå at jeg har tatt to stikkprøver av Paradise Hotel, og kommet til følgende konklusjon: programmet handler om Maren som puler. På forskjellige menn.

Og da kommer spørsmålet. Eller spørsmålene, egentlig. Hvorfor har dette programmet seertall? Man blir jo bare flau av å se på det. Har Maren sex i hver episode? Med forskjellige menn? Er det andre jenter enn Maren som får seg noe på dette hotellet? Eier man ikke bluferdighet når man befinner seg på hotell i Mexico? Er dette normal oppførsel? Får Maren alltid alt hun vil ha? Hvorfor har jeg giddet å bruke tid på å se på dette programmet og så å tenke på det i etterkant.

Hele konseptet er egentlig irriterende idiotisk. Så det så.

Egentlig er jeg veldig usikker på hva jeg skal si. Jeg vingler litt mellom DU DIN FLYFILLE og YOU GO GIRL!

Ønskeliste: ertesuppe og tv-kokk.

Studinen har et fast søndagsrituale som helst skal følges til punkt og prikke. Da skal legemet henslenges på sofaen, helst med et pledd over, og enkel, varm mat skal inntaes. Men, det viktigste er selvsagt at man skal se reprisen avfire stjerners middag på TVNorge, fire episoder på rad.

Det er nemlig det at han kokken der er litt kjekk.

I går viste han oss hvordan man lager ertesupper, med røkelaks i! Jeg er over gjennomsnittet glad i erter, jeg er over gjennomsnittet glad i suppe og jeg er veldig langt over gjennomsnitter glad i røkelaks. Altså virket denne suppen som noe helt fantastisk.

Det er mulig jeg skal ha ertesuppe til middag i dag. Og det skal jeg forsåvidt få til å trylle frem på kjøkkenet, med mine utenomjordiske husmoregenskaper. Som egentlig ikke finnes. I det hele tatt. Men suppe skal det bli. Håper jeg.

Det beste, og enkleste, hadde jo selvsagt vært om han kokken hadde laget ertesuppe til meg. Det hadde jeg virkelig satt pris. Men nå har jeg ingen tilgang på denne kokken, eller privat kokk i det hele tatt. Iallfall ikke i skrivende stund, selv om jeg selvsagt jobber med saken. Ikke for å anskaffe meg tv-kokken, altså, bare en stk kokk. Til privat bruk. Det må gjerne være tv-kokken på fire stjerners middag, men han er helt sikkert opptatt.

Det burde jo uansett la seg gjøre at han lagde ertesuppe til meg? Det hadde fremkallet en enorm glede i studinehjertet mitt. Vi studiner blir alltid glade i hjertene våre av gratis mat, vet du.

Haha, ridetur!

Jentene satt noen rader foran meg i auditoriet. Det var pause og nesten alle var ute for å trekke luft, røyke, kjøpe kaffe eller hva enn det var alle skulle. Der satt jeg, og gjorde ferdig noen notater, mens disse jentene satt foran meg og fniste og hvisket og frydet seg.  De frydet seg over det jenter pleier å fnise og hviske om, naturligvis.

Hun ene hadde vært på date dagen i forveien. Dette var tydeligvis en gledelig begivenhet i denne pikens liv, for det ble fnist, hvint og hvisket om i mange minutter. Helt til en av de andre jentene plutselig spurte om det de sikkert alle tenkte inni seg.

Er du støl?

De fniste og lo litt mer, mens piken bedyret at hun var jo faktisk det. Men det var fordi hun hadde vært på ridetur. Jahaja! Hoho! Men så fortet hun seg å tilføye at hun hadde vært på ridetur på en hest.

Hva faen.

Så fniste de litt mer. Mens jeg rødmende og flau kikket ned på mobilen min og en melding jeg hadde sendt til en venninne fem minutter tidligere.

Jeg er så forbanna støl i lårene. Og jeg vet hvem sin feil DET er!

Om du lurte, så kan jeg informere om at nei, jeg har ingen hest.

Vedr. labfrakker

Vi skulle ha lab, og i den anledning hadde vi behov for å gå til anskaffelse av hver vår labfrakk. Vi hørte rykter om at disse kunne skaffes veldig billig på vaskeriet på Haukeland, og på studentbudsjett så utvikler man gjerne en forkjærlighet for billige alternativer. Vist faen skulle labfrakk anskaffes på vaskeriet på Haukeland, siden der kostet frakkene en sjettedel av det de visstnok kostet på labfrakkbutikken.

Med friskt mot, og femtilapp i lomma, la jeg ut på ferden opp mot Haukeland. Jeg gikk altså. På labfrakkjakt. Med femtilapp som mitt utvalgte våpen. Word of advice, femtilapper suger som våpen.

For det første, vaskeriet på Haukeland har tilsynelatende ingen inngangsdør. Jeg sier tilsynelatende, for jeg regner jo med at det finnes en inngangsdør på dette bygget, uten at jeg helt var istand til å lokalisere den. Men jeg kom meg nå iallfall inn, etter litt om og men. Jeg så sikkert litt ut som en veldig udyktig spion der jeg gikk frem og tilbake rundt dette vaskeriet og kikket før jeg fant en port man kunne bevege seg inn igjennom. Det var altså ikke en dør, men en port. Litt under og ved siden av sånn på et tilbygg. Men jeg kom meg jo inn.

Og der hadde de sikkert tusenvis av labfrakker! Egentlig tenkte jeg at det burde jo bare være greit å ta en og forsvinne samme veien som jeg kom, men ærlig og redelig og anstendig som jeg er, fortsatte jeg innover til jeg fant en vaskeridame.

Noen gang hørt om det innfløkte korridorsystemet som finnes under bakken på sykehuset?

Men jeg fant en dame til slutt, holdt femtilappen  hånda, og spurte fint om jeg kunne få kjøpe en labfrakk. Hun smattet litt på tyggisen sin. Og smattet litt til. “Neeeei, det har vi sluttet med,” sa hun. Faen.

På vei ut igjen, bet jeg meg merke i at det var noe sånt som sikkert fem hundre labfrakker hengende på et stativ. Jeg hadde litt lyst å ta en og løpe min vei. Men så var det dette her med det innfløkte korridorsystemet, da. Om man skal begå et tyveri, kan det være en fordel å ha sånn noenlunde peiling på fluktruten sin.

Egentlig så tenker jeg at dette hadde vært et tyveri av så liten verdi at det kunne ha blitt sett på som mer en rampestrek enn en kriminell handling. På den annen side, så vet man jo aldri. Tenk om jeg hadde blitt politianmeldt for tyveri på Haukeland Sykehus, da! Huttetu!

Hva hadde skjedd da? Kunne de stengt meg ute på livstid, på grunnlag av nasking? Jeg føler det kunne blitt noe ugunstig for meg. Jeg tror ikke min overdrevne, irrasjonelle frykt for kreft hadde avtatt om jeg hadde vært utestengt fra Helse Vest. På grunn av nasking. Man vet jo aldri hva som kan skje, og man tenker veldig mye merkelig mens man går seg litt vill i korridorene under jorden der oppe på Haukeland.

Men jeg kom meg ut, altså. Til slutt. Og jeg gikk derifra helt uten labfrakk. Det har jeg kjøpt, på ærlig vis, til hele tre hundre kroner på en arbeidstøybutikk. Tenk!

Og den er merket med navn, adresse og telefonnummer. Jeg kan jo ikke risikere at noen skal finne på å stjele den.

Møte fortiden på grønn mann

Jeg stod og ventet på grønn mann, der nede med Griegghallen og et eller annet museum på andre siden av gaten. Litt sånn lettere henslengt, med hette på hodet, hendene i lomma og noen litt mindre flatternde sko på beina. Det regnet jo, som det ofte gjør i Bergen.

Og plutselig, på andre siden av gaten, kom denne karen her gående. Helt ærlig talt, så var han ikke særlig flatterende han heller.

Jeg kvapp litt til, men kun på innsiden. En innenpåkvepp, uten noen utenpåreaksjon. Litt sånn hjertet i halsen og høy puls i to sekunder. Jeg mener… hvorfor er universet laget slik at man skal måtte treffe på slike menn i ettertid? Menn man har pult, helt uten entusiasme, altså. På en onsdag, mens man står der, lite flatterende antrukket, og har et helt uskyldig, fullstendig anstendig ærend? Er ikke dette et litt ugunstig, kanskje?

Selvsagt brukte jeg all min energi på å late som jeg ikke la merke til ham, og å krysse veien så langt unna ham som overhodet mulig. Helt effortlessly, selvsagt. Det krevde litt innsats.

Men jeg tror ikke han så meg. Strutselogikk tilsier at taktikken min fungerte utmerket.

Men jeg ER jo en jente!

Det var da jeg skulle gå fra ham at det mest irriterendes skjedde. Det hadde igrunn vært ganske kjedelig hele veien, og det var helt greit å komme seg derifra.

Men der stod jeg da, ved utgangsdøren, og skulle ta på meg jakke og sko. Så presterte han å spørre om jeg fikk det jeg kom for. Jeg tenkte bare …hallo? Nei, langt derifra. Det hadde jo kanskje ikke vært helt gunstig å si, så istede sa jeg noe så diplomatisk som at jeg ikke hadde kommet i det hele tatt.

Og her var det at dette irriterendes utsagnet kom. Det gjorde ingenting, mente han, for jeg var jo jente.

Fy faen, jeg sparka ham i leggen!

Sånn kan det gå når han oppfører seg på den måten! Tenk. Makan til frekkheter. Tenke seg til å si slike ting! Selvsagt er jeg en jente! Hva har nå det med saken å gjøre? Jenter kan vel …ja, komme, de også?

Okei, så sparka jeg ham ikke i leggen. Men jeg burde. Jeg hadde så sinnsykt lyst. Jeg sa noe om at jaja, vi snakkes sikkert, så pilte jeg avgårde i en voldsom fart.

Ikke faen om jeg noensinne så den mannen igjen!